I kveld spurde eg nokre av dei som eg vil seia kjenner meg ganske godt om det var greitt om eg ikkje pynta til jul i år. Svara eg fekk var, for å seia det forsiktig, temmeleg spreidde.
Ein av dei sa at det var heilt fint. Eg skal jo feira jul på Hjelmeland, og så reisa til Utlandet. Nummer to sa at pynting trengst ikkje, men kanskje eg kunne leggja på ein rein duk? Eg hatar at folk som bur på andre kantar av landet veit at rein duk trengst i huset mitt. Nummer tre svara også, og var tydeleg i sin kommunikasjon. Om du ikkje pyntar til jul, er det teikn på at du anten er psykopat, eller deprimert, sa ho. Med det eg mistenkjer er ein viss fagleg tyngde.
Dersom du spør mine to søsken, er eg ganske sikker på at desse to diagnosane er dei dei oftast tenkjer at eg er innom.
Det var ikkje dei eg spurde.
Eg meinar. Kom an. Det er den siste jula mi i førtiåra. Må eg verkeleg setja fram julekrybba som strengt tatt inneheld så mange andre ting enn figurar frå juleevangeliet at det faktisk er litt triveleg, finna fram julepynten eg stal seint på kvelden sist Viking var i cupfinalen, henta fram juleduken mormor broderte til meg og som eg er så redd for at skal få flekkar at eg eigentleg ikkje har lyst til å bruka han? Er det naudsynt å grava fram heile posen med englar og adventstakar og setja alt opp? Må eg? Eg, mannen som aldri har hatt juletre i huset. Mannen som ikkje eig ei adventstjerne eingong. Er eg psykopat eller deprimert om eg ikkje gjer det? Hæ? Hæ?
Så eg skal innrømma at eg har eit ambivalent forhold til jula. Eg tippar at mange som ikkje har ungar har det. Ungar. Desse evige ungane. Eg er signa med å ha ungar nær meg i livet, og det er eigentleg dei dette innlegget skal handla om.
Dei fleste som har snakka med meg dei siste vekene har høyrt meg snakka meir eller mindre uroa over korleis det går med bamsane. Det har seg nemleg slik at eg ventar på julegåver. Dei skal komma frå utlandet. Eg har skrive om ting som skal komma frå utlandet før på denne bloggen, og det kan diskuterast om det eigentleg gjekk bra.
Men bamsane.
Det byrja då eg i 2013 vart onkel til ei lita jente. Eg var i London på hausten og såg ein kjekk bamse med året 2013 brodert inn på foten.
Den kjøper eg til henne til jul, tenkte eg.
Bamsen var ikkje ein særleg billeg bamse, men hallo, eg var blitt onkel, og dette var jo ein kjekk ting å gi henne til jul, tenkte eg. Høg kvalitet og alt det der. Ikkje noko drit som ga henne allergi eller lause ting som kunne detta av og ho kunne stappa opp i nasen og kvelast og slikt. Kvalitet. Truleg frå Tyskland, tenkte eg. Eg tenkte rett.
Året etter, i 2014, var eg nok ein gong i London. Eg tenkte at heh, det er jo litt kjekt om eg gir henne ein bamse til, og at det blir mi faste julegåve til jenta. Ein bamse til jul kvart år, kva kan gå gale?
Ikkje overraskande, viste det seg å vere ein heil del.
For det første kom det fleire nieser. I seg sjølv ikkje gale, men ho som er nummer to, har etter kvart utvikla det eg vil kalla eit litt fanatisk forhold til bamsane. For ja, eg har ikkje slutta med bamsane. Bamsane er her. Dei er med oss. Kvart år. Sidan 2013.
Og no har eg tre nieser.
Ein skulle tru at når brør blir over førti, skal ein sleppa å uroa seg over at dei skal formeira seg. Ikkje slik med min bror. Og med fleire nieser, var det berre ein ting å gjera: Kjøpa fleire bamsar. Så altså tre bamsar. Kvart år.
Logistikken har vorte meir og meir utfordrande. Dette heng og saman med at eg dei siste åra har opplevd å bli noko desillusjonert når det kjem til dette med engelsk fotball. Tidlegare var det utenkjeleg at eg ikkje reiste til London to-tre gonger kvart år for å sjå dei spela fotball der borte. Det er berre med nauda eg gidd det lengre. Eg reiser heller og lagar komler på KFUK-heimen eller finn på andre ting i den gilde byen. Og eg gløymer som regel å kjøpa bamsar om eg er der på sommaren eller på hausten, slik eg var i år. Bamsane høyrer jula til.
Og det er då han kjem, bamsepanikken.
Eg har kjøpt bamsar i butikk og importert dei sjølv, eg har kjøpt bamsar på nett og fått dei sendt til Bacon-Tore i Exeter og så henta dei der, eg har sendt folk i London til bamsebutikken for å kjøpa bamsar og så henta bamsane på Randaberg, eg har fått folk som gjekk på Lundeneset for 20 år sidan og som eg ikkje har snakka med i mellomtida, til å ta med bamsar frå London til Tau. Det er det eg har gjort.
Men i år tenkte eg at eg skulle klara meg utan å masa på folk på Facebook. Eg bestilte på ein nettbutikk. Ein nettbutikk med .no-domene. Altså rekna eg, min tosk, med at at det var ein norsk butkk.
Det var det jo på ingen måte.
Eg kjøpte bamsane den 4. desember. Den 7. desember fekk eg mail om at dei var sende. Frå London. Frå London, var dei sende. Ikkje frå .no. Frå London. Eg kjenner folk som var der den 7. desember. Men eg ville ikkje vera han idioten som aldri klarte å få tak i bamsar utan hjelp.
Og dagane gjekk. Ingenting skjedde. Eg innsåg at import ikkje er mi sterke side.
Eg byrja å tenkja på Livet. Ein bør jo ikkje tenkja på Livet. Plutseleg har Instagram-algoritmen fått med seg at du tenkjer på Livet, og dei sender deg reels med folk som seier at alt er meiningslaust og jag etter vind.
Og det er jo det som er greia med desse bamsane. Kva er meininga med dei? Då Niese 1 fekk sin tiande bamse, viste det seg at han var heilt lik den første bamsen hennar. Aha, tenkte eg. Bamsane har ein tiårssyklus. Kanskje eg no var fri? For kven orkar å ha like bamsar?
Niesene mine, viser det seg. Dei orkar. Dei ser føre seg eit liv med ei hylle med plas til så mange bamsar som eg har år att på denne jorda. Noko som i seg sjølv er ein skræmande tanke.
Av og til må ein ta nokre samtalar som kan vera litt vanskelege. Det kan vera så mange ting. Kva meiner du eigentleg om meg? Er eg den for deg som du er for deg? Kvifor frikar du ikkje aldeles ut når nokon spelar Kurt Nilsen? Desse samtalane. Ein må ta dei. Og eg måtte ta bamsesamtalen.
Eg spurde nisene rett ut. Dei to som er gamle nok til å tenkja rasjonelle nok tankar. – Kor lenge vil de ha bamsar til jul, kjære nieser, spurde eg. Det vart stille.
Når det vert stille er det som regel eit teikn på eitt eller anna. Her var det eit teikn på at svaret eg ikkje ville ha, skulle komma.
Niese to tok ordet. – Me vil ha bamsar te jul så lenge du leve, onkel Kåre, sa ho.
Når ein snart rundar femti år, treff slike ord temmeleg hardt.
Så eg bestilte bamsar til dei, niesene, i år også. Dei har stige i pris, bamsane. Ikkje veit eg kvifor, men det er visst noko me berre må akseptera. Alt blir dyrare. Også bamsar. Og me må jo ha dei, bamsane. Så lenge me lever.
Bror min har ikkje berre ei dotter. Han har ein son også. Ein som skal feira si første jul. Eg vil ikkje vere ein slik kjip fyr som gjer forskjell på dei han er onkel til, så eg spurde bror min om Nevø 1 og vil ha bamsar til jul. Nei, sa bror min. – Eg skal løysa deg frå bamsane. Han vil ha noko anna, han. Du skal sleppa å kjøpa meir enn tre bamsar til jul, sørga for å få dei frakta til Noreg om du sjølv ikkje kan henta dei, du skal sleppa meir styr enn det styret tre bamsar gir. Dette bestemte bror min. Tre bamsar er nok.
Det kan henda eg les for mykje inn i bror min sitt nei her, men kvifor skal eg ikkje for ein gongs skuld tolke nokon i beste meining?
Så eg fann noko anna til Nevø 1. Noko som og kan kjøpast kvart år, men som kostar halvparten av dei, la oss vera ærlege, forbaskade bamsane.
Kvar er så bamsane no?
Det siste sikre sporet av dei er i London. Dei har vore innom tollen to eller tre gonger etter øyriket i vest, men om det er hjå Storbritane eller i Noreg, veit eg ikkje. Det er laurdag i morgon. Neppe ein dag for utlevering. Søndag? Ingen sjans. Måndag kan det henda ting skjer, men neppe. Tysdag er julafta. Då kjem ingen pakkar.
Det blir 2025 før niesene får bamsane sine. Nevø 1 sin presang, derimot, har berre reist frå Jåttåvågen, så den er i boks.