Viking-feber

Eg har Viking-feber. Eg har hatt Viking-feber på denne måten før. Då gjekk det av ein eller annan grunn godt, men måten det skjedde på vart for meg personleg ein nedtur. Det var berre mi skuld. Sjølvsagt var det det.

Det er skrekkeleg lenge sidan. Det er så lenge sidan at ferjene gjekk rett til byen. Me visste knapt nok kva Rennesøy var for noko. Kampane var stort sett på same tida i 1991. Søndag klokka 18.00. Tidlegare og tidlegare utpå hausten, for å ta omsyn til laga som ikkje hadde flomlys på banane sine. Me tok ferje i tretida frå Finnøy. Me spelte kort eller hadde teite leir-leikar på ferjedekket om det var fint nok vær til å sitje ute. Heim att tok me snøggbåt. Som regel var me glade. Viking vann mange kampar det året.

Eg vart fødd midt inn i ein stim av Viking-seriegull. Dei var visstnok heilt suverene på 70-talet. Det fekk eg sjølvsagt ikkje med meg, eg var eit barn og dreit heilt og fullt i fotball fram til i alle fall 1984. Det året tapte Viking cupfinalen mot Fredrikstad, og eg hugsar ennå desperasjonen til Erik Thorstvedt då han slengde seg etter frisparket til Per Egil Ahlsen. Det var vondt, men det var ikkje SÅ vondt. Viking var jo eitt av dei beste laga i landet, og kom til å vinna mengder av cupar og seriar så lenge eg levde, tenkte ni år gamle meg.

Ni år gamle meg tenkte mange ting. Mellom anna hadde han lyst til å bli prest. Eller fiskar. Eg har framleis lyst til å bli ein av dei tinga.

Ni år gamle meg hadde ennå ikkje vore på Stavanger Stadion. Første kampen min der var mot Start etter at Viking hadde rykka ned i 1987. Viking vart absolutt totalt mosa av Start. Nedrykket hugsar eg ikkje noko særleg av. Opprykket hugsar eg. Det såg eg på tekst-tv. Eg og Leif Jakob spelte fotball inne i stova deira, mot mor Laila sine spesifikke instruksar. Me hadde ikkje lov å spela fotball inne i stova. Men me måtte jo det, når Viking spela om opprykk. Me såg at Viking vann, men akkurat kor dramatisk den straffa var, og kor sjukt det var at målet fekk stå, fekk me ikkje vita før mange timar seinare.

Men så byrja eg å reisa på kampar for alvor. Eg reiste ikkje på cupfinale i 1989, noko eg i utgongspunktet skuldar på onkel Geir for. Det var han som tok meg med på den første kampen på Stadion, då burde han teke ansvar for cupfinalen og. Det var omkampar i cupfinalen den gongen, og me slo Molde i kamp nummer to. Glede og fred.

Så kom 1991. I 1991 vann me mange, mange kampar. Mot slutten av sesongen hadde me så mange poeng til gode at me nesten ikkje måtte vinna nokon av dei kampane me hadde att. Og no skulle me spela mot Lyn. Lyn! Kampen starta allereie klokka 13.00. Me hadde tapt borte mot Kongsvinger i kampen før. Men no skulle me banke Lyn og hente gullet heim. I det 78. minuttet scora Tom Fodstad på Lyn det fjerde målet sitt for dagen.

Eg var 16 år. Eg visste allereie då kva svik og nederlag var, men dette var i overkant av kva eg kunne tåla. Det rakna no. Det gjekk i dass no. Me kom til å tapa alle kampane me hadde att, inkludert mot Start i siste kampen, og det kom til å gå så aldeles til helsiket. Så eg gjekk frå stadion.

Det eg ikkje kom på, var at Start og Rosenborg, laga som kunne ta oss att, spela samstundes. Og då Rosenborg utlikna mot Start, vart det matematisk umogeleg for dei å ta att Viking på tabellen.

Det skjedde då eg var halvveis nede i sentrum. Eg høyrde at folk jubla, men rekna med det var fordi Viking fekk eit mål eller to. Det viste seg at det for så vidt var rett, men hovudjubelen var fordi Rosenborg utlikna mot Start, og Viking vann serien. Eg var nede på torget i Stavanger då kampen var slutt. Heilt åleine. Eg visste ikkje at gullet var i boks før lenge etter det hadde skjedd.

På den tida fekk me med oss kva resultata i fotballkampar hadde blitt ved å sjå på eit ark dei hengde opp på ei dør utforbi Aftenbladet. Det var slik verda var då.

Og snart kom folk jublande nedover. Me hadde vunne serien. Det var magisk, sa dei. Eg vart glad, men ikkje SÅ glad. Eg kjende meg som ein temmeleg stor idiot. Men, tenkte eg. Dette er jo berre byrjinga. No kjem ei ny tid der Viking sigrar på alle frontar. Me kjem til å vinne seriar og cupar i søkk og kav.

Året etterpå var me eitt poeng frå å rykka ned. Og så byrja Rosenborg å vinna fotballkampar for alvor.

Dei som ikkje opplevde Rosenborg på 1990-talet, veit ikkje kva hat er.

Den neste cupfinalen var i år 2000. Den tapte me. I 2001 slo me Bryne og vann cupen, men det var omtrent feige lag og nesten ikkje ein kjekk kamp i det heile.

Det var ein del greie sesongar innimellom der, me hadde kjekke kampar og gilde spelarar, men me vann ikkje noko utanom det eine cupgullet.

I 2002 skulle me spele mot Chelsea i europacupen. Eg hadde billett, trudde eg, heilt til eg ikkje hadde. Det vart den mest minneverdige kampen på Stavanger stadion sidan 1991. Eg såg han i ein kjellar på Tjensvoll.

Og så flytta Viking. Dei første åra på Jåttå var eg på mange kampar, men det nye tilværet mitt i Nordfylket gjorde at fleire og fleire kampar gjekk utan meg på tribuna. Då me mosa Brann 5-0 og overlevde i Eliteserien, sat eg på eit rom på Lundeneset og gaula. For ei skam. Eg hadde sesongbillett i mange av desse åra, men må innrømma at min plass for ofte var tom når kampane vart spela.

Det tok ikkje så mange åra før nedrykket likevel var eit faktum. Viking vart latterleggjorde og feia ut av toppdivisjonen. Då var det berre ein ting å gjera. Eg måtte byrja å gå på alle kampane eg kunne, att. Året i OBOS var eg på dei fleste kampane heime, og eit overraskande stort antall av kampane borte. Det var noko av det kjekkaste eg har opplevd som Viking-supportar. Gleda var attende. Utanom dei kampane me tapte mot absolutt skandaløs motstand.

Så vann me cupfinalen mot Haugesund. Då tenkte eg at det ikkje var lenge til seriegullet var i boks. Og det såg bra ut der eit par gonger. Hadde det berre ikkje vore for ein kollaps her og der, dommarar her der og eit gult lag frå Nord som sigla opp som ein ny nemesis, hadde eg fått oppleva det eg ikkje fekk i 1991.

Me no. No. No kan det skje.

Viking må vinna dei to siste kampane, og så skjer det. Me vinn gull.

Kven spelar me mot?

Fredrikstad. Laget som ga meg den første smekken midt i trynet som Viking-supporter. Borte. Det kan jo ikkje gå.

Og om det går, så skal me spela heime mot Vålerenga.

Eg kan heilt seriøst ikkje hugsa at Viking har vunne heime mot Vålerenga.

Vålerenga heime er John Carew som scorar hat-tric, det er å ligge under 3-0 til pause og berre nesten klare å hente dei opp att, det er å ikkje klare å vinne sjølv om ein leiar 1-0 og verkeleg har sjansen til å koble grepet om tabelltoppen ein gong eg snudde på veg til Såta for å nå heim til hytta for å høyre kampen på radio der inne i heia. Eg har aldri kome meg til Såta etterpå.

Det er to kampar att av sesongen. Eg veit ikkje korleis eg kjem til å reagere om det går vegen. Men det går jo ikkje vegen. Det kan ikkje. Det er ikkje slik livet er.

No har eg Viking-feber, og klarar nesten ikkje å tenkja på anna enn Viking. Det er ikkje så bra, når eg har 100 engelsktekstar eg bør lesa før foreldrehelga. Eg skal og, visstnok, vera med på eit humoristisk spel på Finnøy i dagane før Fredrikstad-kampen. Ingen kjem til å le. Eg kjem til å døy av nerver.

Sjå i nåde, alle som ein.

Det kan jo ikkje gå.

Trollabotnnuten

Dette vert ein tekst om å gå på tur, om å nå måla sine, om å få hjelp, om å sjå heim, og, noko overraskande, om Fogn.

Trollabotn nedover. Trollabotnnuten eit stykke der framme.

Før helga hadde eg Diabetes-dag. Det er ein dag eg har blogga om før, og eg tenkte eg skulle lese meg opp att på kva tankar eg hadde for to år sidan. Det må eg jo ikkje gjere. Kvar gong eg les noko eg skreiv ein eller annan gong, får eg lyst til å slette heile bloggdriten. Altså las eg ikkje kva eg hadde skrive om då eg fekk diabetes. Eg orka ikkje. Eg skumma gjennon. Truleg var det noko om at det var kjempelett å gå ned i vekt eller noko anna vas (det var lettare å gå ned i vekt før, no er det dritvanskeleg).Men jau. Eg har vore på Trollabotnnuten i dag. Det var det dette skulle handle om.

Trollabotnnuten ligg langt inne mot grensa til Suldal. Han har ingen stiar som fører til seg, han ligg i eit område der det er større sjans for at du treff på eitt eller anna vilt dyr enn andre folk, og han er litt vanskeleg å sjå på avstand fordi han glir inn i andre nutar rundt seg. Litt, men ikkje mykje, lågare nutar. Trollabottnuten har det kulaste namnet av fjella i Vindafjord. Det er fire-fem Hovda, to-tre Kjort/Hjort, og mange andre som ikkje skil seg veldig ut. Me HAR Trodlafjell og slikt i Vikebygd, og det er kult nok det, men for meg har det heile vegen vore Trollabotnnuten som var kulast, og også staden eg trudde det skulle bli vanskelegast å komma seg til av alle fjella i Vindafjord.

Sjølve Trollabotn er ein djup dal omkransa av fjell på 8-900 meter. Ein stad det ikkje er lett å komme seg til, men ein stad som såg veldig fin ut å sjå ned på.

Då eg fekk påvist diabetes, vart det ganske snart klart for meg at det var fjellturar eg måtte satsa på om eg skulle ha sjanse til å komme meg meir ut på tur, som jo var Vegen Å Gå På om eg skulle sleppe medisiner. Eg gjekk hardt ut, og kom meg mykje på tur, men eg merka etter kvart at eg hadde behov for  meir motivasjon enn å sleppa medisinering. Bømla-Sigrid (fred vere med henne) (ho er ikkje daud, eg tykkjer berre ho fortener å ha fred med seg), sa at eg måtte lasta ned ein app for å sjekke inn på fjelltoppar. Etter å ha halde på ei stund, og gått som ein galen, fann eg ut at eg ville prøva å komma meg på alle toppane i Vindafjord før eg vart femti år. Ei lita stund i fjor haust trudde eg at eg skulle klara det før 2024 var over, men ein regntung haust og ein mannevond kar i Sandeid, sette ein stoppar for den planen.

Det er rart med det. Vinteren legg ein dempar på turlysten og turgleda for oss som ikkje er skifolk. Minusgrader og is og snø og drit gjer at ein får andre fokus. Ein freistar å gå nokre turar i nærleiken og ikkje tenkje så mykje på desse fjella ein skulle vore på. Ein byrjar å springa litt og slike ting. Så plutseleg innser ein at det ikkje er så mykje snø i fjellet dette året. Ein prøver seg på ein frekk februartur litt høgare enn ein hadde tenkt. Ein kravlar seg oppover ei snøfonn og finn ut at ein kan få frostskadar sjølv om det i det store og heile trass alt ikkje er så vinterleg. Men utover seinvinteren vart det fleire og fleire av vindafjord-toppane som vart sjekka inn på, og plutseleg var det eigentleg berre nokre få som verka som litt vanskelege.

Når ting ser ut til å vera litt vanskelege, er eg slik innstilt at eg tenkjer at då drit me i det. Eg er ikkje så glad i å trekkje meg på eit seint tidspunkt, men eg er jyseleg glad i å trekkje meg på eit tidleg tidspunkt. Tidleg trekkjing har hindra meg frå mange vonde situasjonar i livet. Så er det nokon som vil hevda at det kunne skjedd mange positive ting i livet mitt om eg ikkje trekte meg så tidleg. Dei kan berre halda kjeft, dei veit ikkje kva dei snakkar om.

Men desse fjelltoppane i Vindafjord. Sidan eg byrja å jobba på Lundeneset har det vore ei greie for meg å finna ut frå kvar ein ser Finnøy. Eg er kanskje den personen som  no har best oversikt over kvar ein ser til Finnøy frå ulike fjell i Vindafjord. Det er ikkje mange, eigentleg. Det vil seie. Det er 89 vindafjordfjelltoppar i Fjelltoppjakten-appen. Frå desse ser ein Finnøy frå kanskje 15-20. Men ein ser kanskje berre ein flik av Finnøy, eller berre Austsida. Kven bryr seg vel om Austsida? Ikkje eg. Det veit alle som bryr seg om å vita noko som helst om meg. Det er Vestsida, og Norda-Vignes som jo er det samfunnet bryr seg om. Spaninga kan vera ganske stor, skal eg seia deg. Ser ein Vignes? Gjer ein ikkje? Ser ein Holmane? Gjer ein? Når eg er på Vignes, ser eg jo at det er fjell innover. Men kva dei heiter, og kven dei er, det veit eg ikkje alltid. Og det er vanskeleg å vita. Men i dag var eg på Trollabottnnuten.

Dette med å komma seg opp på fjell har endra seg litt for meg. For eit år sidan, gjekk eg så å seie berre på merka stiar. Eg innsåg ganske fort at dersom eg skulle komma meg opp på alle fjella eg ville, måtte eg leggja frå meg at eg likte sti. Eg måtte bli ein fyr som gjekk til topps uansett om det var sti eller ei. Dei første stilause fjella eg gjekk var vel kanskje i Vikebygd-området. Eg hugsar eg kravla meg oppover nokre liar der omtrent på denne tida i fjor, og eg tykte ikkje det var noko særleg kjekt. Den verste turen utan sti eg har vore på, var ikkje i Vikebygd. Det var i Vats, på eit fjell som berre er 325 meter over havet. Raunesvarden. Eit hendelses dritfjell med hoftehøg einer og kratt og skog og berre grusomheter. Eg gjekk dit etter å ha blitt jaga vekk av han sinte i Sandeid, så det kan jo og spela inn på minna mine. At sinnsstemninga var noko laber.

Fjella mellom Imsland og Suldal og Sauda har vore mystiske. Dei er ganske høge, dei ligg innover stadar eg ikkje er kjent, og ingen eg kjenner har vore på dei. Innsjekkingane på Fjelltoppjakten var sjeldne og lenge sidan. I fjor haust tok eg med meg ein gamal eks-kollega innover på rekognosering. Me gjekk til Akslandsnuten, som ligg nærast sjøen av fjella der inne. Det vart ein augneåpar. Fjella låg på rekke og rad, og det kunne sjå ut som om dei omtrent kunne gåast på ein einaste tur. Nokre av dei, om ikkje anna. Eg tenkte at dette fekk bli eit prosjekt for juni 2025, då snøen truleg var vekke. Etter å ha studert kart og funne nokre få, sparsommelege skildringar av turane på obskure nettsider, viste det seg at å gå alle der inne på ein lang tur kom til å bli Noko mykje. Men 1. mai skulle eg ta fem. Minst. Ei veke før 1. mai byrja værmeldinga å sjå temmeleg bedriten ut, og eg måtte innsjå at det måtte gåast andre stadar den dagen. Det vart ganske mykje kravling og smerte den dagen, men eg og turfølget avslutta med svinekam på kafe, og Tottenham slo Bodø/Glimt på kvelden. Ein fin dag. Men Imslandfjella. Dei låg der, i det store og det heile utan mine fotspor.

Det er jo slik her i livet at me treng andre folk av og til. Eg er vel kanskje kjent som ein som klarar seg greitt åleine, men utan andre folk hadde eg nok ikkje kome meg i mål med desse turane. Ein dag seint i april tikka det inn melding frå ein gamal kollega som lurte på om eg ville vere med til Bjørndalsnuten. Det er den høgaste toppen i Vindafjord, og eg hadde ikkje budsjettert med å nå han før i juni. Eg sa ja. Det vart ein aldeles nydeleg tur som alle i Vindafjord bør gå på minst ein gong i året. Det skal eg, frå no av. Eg vil seie at eg er med kven som helst, når som helst, til Bjørndalsnuten. Det er heilt sjukt at det ikkje kjem folk frå heile verda og går dit. Det er ingen folk, det er spektakulær natur, det er skog og elv, det er knaus og låghei, og det er bratte og dramatiske stup og luftige stiar. Og så kjem ein til topps, og då er ein over tusen meter. O. Hoi.

Frå Bjørndalsnuten såg me Trollabotnnuten. Han såg heilt forferdeleg ut å komme seg opp på. Umogeleg. Eg la ut ei Instagram-historie. Og det var då det skjedde. Eg fekk svar på historia mi frå Rut Malene. Rut Malene kunne fortelja at dei hadde sauer i området, at far hennar kjende området ut og inn, og at ho godt kunne vera med som guide. Eg var berga.

Eg snakkar ofte og mykje om kor glad eg er for å ha vore på Lundeneset i alle desse åra og kor mykje glede det har gitt meg og om alle dei kjekke folka eg har møtt. Og no ville altså Rut Malene, min gamle kontaktelev, som no bur på Karmøy og er fysioterapeut, visa meg vegen til Trollabotnnuten. Me vart einige om å sjå korleis været kom til å bli den 18. mai.

Før den tida gjekk eg i området, og eg var nær ved å gå dei fem 1. mai-turane. Eg bestemte meg for å ta to av dei seinare, og kom meg heim for å gå på Haugesund-Viking. Hadde Viking tapt den kampen, hadde det vore slutt mellom oss. Ein gong for alle. Men dei vann.

Været såg ut til å bli aldeles nydeleg den 18. mai, viste det seg. Me bestemte oss for å køyra på og gå. Eg stakk innover temmeleg tidleg til 18. mai å vera. Eg fekk beskjed om at eg måtte parkera bilen min der me treftest, for no skulle me over på ein veg som hadde andre krav enn ein bakhjulsdreven el-bil. Me skulle oppover, og me skulle bratt oppover. I botn av ein bakke fekk eg beskjed om at eg måtte gå opp på toppen og åpna grinda som var der, for det var ikkje råd å stoppa før grinda. Då kom ein seg ikkje framover att, sjølv med firehjulsdrift. Eg såg inga grind, men eg tenkte at ho ver vel der oppe ein stad. Det var ho. Men ho var ganske langt framme og det var svineleg bratt. Eg pesa meg fram til grinda og tenkte eg fekk ringe ned og seie frå at alt var klart. Men Rut Malene var allereie på veg opp. Ho hadde gjort dette før.

Me gjekk oppover anleggsvegen, og snart var det ut i terrenget. Ingen sti, berre retningssans, erfaring frå sauejaging, og litt sparsommeleg bruk av kart. Me hadde køyrt ganske langt opp, og terrenget var lettgått. Det var lite einer, noko lyng, ein del fast fjell, tørt og fint. Me kom raskt oppover, og etter ein dryg time såg me utover Trollabotn. For eit syn. Eg hadde sett han frå andre sida veka før, men no stirra me rett ned i vatna lang, langt der nede. At denne staden finst i Vindafjord. At ingen går hit. Det er så sjukt. Trollabotnnuten låg til høgre. Det andre målet for dagen, Kaldanuten, til venstre. Me gjekk mot Trollabotnnuten først.

No vart det verkeleg tydeleg at ein guide var til stor, stor hjelp. Me unngjekk lumse røyser, me traska traversar, me sneik oss ned langs bekkar. Og så var me der. Ein heilt nydeleg nut, med noko som må kunne seiast å vera den beste teltestaden eg har sett så høgt oppe. Eg hatar jo telt, så eg har ingen planar om å overnatte der, men eg seier at OM du er eit teltmenneske, så gå til Trollabotnnuten og legg deg der. Det er aldeles magisk utsikt, du ser til Kvinnherad med sine fjell og Hardanger og hjelpe meg.

Og så ser du ein ting til.

Og det er ikkje Finnøy.

Eg tok fram kikkerten min på toppen og freista orientera meg. Eg fann Rennesøyhornet og tenkte at då ER det jo Finnøy som ligg framforbi her. Heilt til sanninga gjekk opp for meg. Det kunne ikkje vera Finnøy. Det måtte vera. Det kunne ikkje vera anna. Det var.

Fogn.

Ein ser Fogn frå Trollabotnnuten. Ikkje Finnøy. Det kjekkaste fjellet å komma seg til i Vindafjord, og ein ser ikkje Finnøy.

Men det er greitt. Fogn er bra. Eg har hatt mange gode opplevingar på Fogn. Og nokre vonde. Eit par av dei dreier seg om at kompisar har vore forelska i fognadamer, og har involvert meg på transportfronten for å komma seg dit. Eg trur akkurat dei historiene skal få liggja til ein annan gong. Eg var seinast på Fogn i påska. Det var kjekt, eg var på basar og eg fekk makronar som trøyst fordi eg ikkje vann noko. Fogn er fint. Men det er Finnøy eg vil sjå.

Eg vart rørt på toppen av Trollabottnnuten. Det kjendest litt uverkeleg å ha kome seg opp dit. Eg kjende på takksemd til folk som var med på tur, både den dagen og andre dagar, og eg kjende at eg kjem til å komma i mål med prosjektet mitt.

Me stakk vidare mot Kaldanuten. Det vart fort klart at me derfrå kom til å sjå ikkje berre Finnøy, men Nordre Vignes OG Vignesholmane. Ikkje mange fjell i Vindafjord kan gi meg den utsikta. Eg sat og åt skjevene mine medan eg såg rett på Neset. Det var stort.

Det bar nedover, og det gjekk bra, men eg kjende at føtene mine byrja å kjenna køyret. Den siste veka har eg vore på fleire lange turar, og når ein ikkje får vassblemmer, men blodblemmer på føtene, bør ein kvile litt. Etter å ha teke farvel med Rut Malene (ein milliard takk for turen) og vår nye ven, boarder collien Pia (eg er ingen hundefyr, men Pia var temmeleg koseleg utanom når ho freista tigge niste av meg), køyrde eg til Lundeneset og sette meg ned på terrassen og grilla koteletter. Eg vil seie eg hadde ein fin kveld. Folk kom innom, me snakka om Livet, eg vart på grensa til salig etter kvart. Naboen kom med boller. Livet leika.

No har eg elleve toppar att i Vindafjord kommune. Så har eg vore på dei alle. 89 stykk. Første innsjekkinga mi var på Kåtanuten rett opp av Lundeneset i mars i fjor. Den siste blir på Hovda i Sandeid, kanskje rett før eg fyller femti. Me får sjå kva vær dei melder i midten av juni. Me kan ikkje ha dårleg vær på den turen. For frå Hovda ser me også til Vignes. Og det er det som betyr noko. Å sjå til Vignes.

Kva er ein bror?

Kva ER ein bror? Er han langt borte? Er han nær? Kven var han? Kva var dei siste tankane som gjekk gjennom hovudet hans før han ikkje hadde meir liv?

Eg slepp å tenkje på dette. Eg kjenner bror min. Og eg har folk som kjenner han betre enn meg. Folk eg kan gå til for å spørje dei kven han var, kva han tenkte, kva som var viktig for han. Om eg er heldig, og ting går slik naturen er, kjem eg til å sleppe å ha noko med det å gjere når han døyr. Til no har eg vore heldig.

Fram til i går hadde og far min sluppe unna dette med at brør døyr. Men så, plutseleg, hadde han ikkje det lengre.

Folk døyr. Brør døyr. Fedre døyr. Onklar døyr. Og no er onkel Torbjørn ikkje meir. Eg har aldri mista verken bror eller far, og fram til i går hadde eg ikkje mista onklar som ikkje var filleonklar, men kom an, filleonklar kan vere vel så gode som ikkje-fille-onklar (onkel Arne, eg ser på deg). Onkel Ole pakka saman for ei stund sidan. Han var ein fin fyr, onkel Ole, men eg vart aldri kjend med han. Men kjende eg han betre enn onkel Torbjørn? Kanskje ikkje. Men truleg litt. Onkel Torbjørn var far min sin yngste bror. Han vart 75 år, og døydde åleine i huset sitt i Trysil

Det er langt frå Finnøy til Trysil. Han berre budde der, onkel Torbjørn. Han gifta seg aldri. Han jobba på den same skulen i alle år. I alle år fram til han vart pensjonist. Det er nokre parallellar her til han som skriv desse orda.

Det er likevel såpass mange ting som er ulike at eg ikkje skal gå heilt i Eg er onkel Torbjørn-modus.

Eg ser ikkje føre meg at onkel Torbjørn hadde besøk av Trysil sine svar på Leffy og Kjell Morten ein torsdagskveld og vart sitjande og drøsa utover og så byrja han å blogga om livet sitt. Det var ikkje onkel Torbjørn. Kan ikkje ha vore. Eg blir ekstremt overraska om det er det som kjem ut av undersøkingane som skal gjerast neste veke.

For det skal gjerast undersøkingar.

Medlemmer av familien skal ta turen til Trysil og undersøka saker og ting. Kanskje me får svar på kven onkel T. var. Truleg gjer me ikkje det. Kanskje kjem nokre av dei han kjende i gravferd til Finnøy. Truleg gjer dei ikkje det. Men om dei gjer, tippar eg dei blir litt overraska over å møte oss som dei må ha trudd at onkel Torbjørn flykta frå. Me er faktisk ikkje total psyko. Me er nok noko for oss sjølve, men absolutt psyko og i stand til å få folk til å flytte til Trysil, det er me faktisk ikkje. Og ja, eg innser at dette er noko folk som er aldeles psyko ville sagt, men kom an. Me er ikkje aldeles og ravande spinngalne, det er me faktisk ikkje. Me er. Ikkje.

Det må ha vore noko inne i onkel Torbjørn sjølv som fekk han til å stikke av. No er det jo slik at mange i slekta framleis er i live, og dei kan lesa, og dermed er ikkje denne bloggen rett medium til å henta fram dei inste tankane ein kan ha om kvifor han stakk til noko av det indraste av Austlandet ein kan stikka til. Spør meg gjerne ein sein, sein kveld, og eg skal kome med nokre teoriar.

Men kom igjen, onkel T. Du elska jo havet. Du måtte alltid stoppa opp når me kom over haugen på Leikvoll og du såg utover fjorden. Du måtte pusta litt då. Ut og ta bilete, måtte du. Det var dette som var Sakene.

Og så døydde du der borte i skogen. Åleine.

Mange er redde for å døy åleine. Eg er ikkje det. Kor ille kan det eigentleg vere å døy åleine? Den siste tanken som går gjennom hovudet er at no, no får eg inderleg vona at dei hugsar på meg, dei eg stakk frå. Eg vonar dei tenkjer på meg der dei sit der borte på Vestlandet. Kanskje dei skriv noko om meg. Kva skal dei skrive? Dei veit ikkje ein drit om meg. Kven eg var (yngste bror til Terje Vignes), kva eg likte (å fiska lyr frå Klubben), kva eg ville (bu i Trysil og gå på ski om vinteren). Ikkje ein drit visste dei.  

Om eg skulle døy åleine, har eg tankane mine klare. Det blir truleg noko slikt: «Meeen i heeeelsikket! Er det NO det skjer? Det var jo som berre. Jæjjæ».

Og no får me ikkje vita så mykje meir om Torbjørn Arnkjell VIgnes. Med mindre det viser seg at han var ein kjend og kjær figur i Trysilbygda, hadde quizkveldar på eitt av dei mange hotella der, dreiv rundt i barane og snakka med alle og var ein alle følte dei kjende.

Om så skjer, kjem det fram i Undersøkingane som skal skje neste veke. Eg er redd dei kjem til å konkludere med at følgande er det me veit om onkelen vår:

  • Han var mattelærar på Trysil vgs all sin dag
  • Han likte å gå på ski om vinteren
  • Han hadde aldri eigen familie
  • Han reiste av og til til Finnøy om sommaren
  • Dei siste åra ringte han nevøen sin, Kåre, på fødselsdagen 16. juni. Utanom dei åra då han ringte Kåre den 25, fødselsdagen til bror hans, Oddvar.
  • Han dreit truleg i at nevø Kåre hadde eit alvorleg problem med a- og e-infinitiv, fordi Torbjørn var mattelærar, og dei driv jo ikkje med slikt.

Kanskje dette her med onkel Torbjørn og at han stakk til Austlandet og levde livet sitt der og at me veit så lite om han kan seie meg noko om kva det er å ha søsken. Men eg orkar jo ikkje å gå inn i alt dette med dynamikk mellom søsken og kvifor me er  og korleis me er med dei og plutseleg har ein av dei flytta til Trysil og blir der til han døyr. Eg konkluderer med at eg trur at det er kjekkare å ha ein bror på Vignes og ei søster på Judaberg, som ein har temmeleg grei kontroll på, enn ein mystisk bror i Trysil som ein eigentleg lurar på kva som skjedde med. Heilt til han ein dag ikkje er meir.

Me vonar at du får kvila, onkel Torbjørn. Og at det er mengder med lyr der du er.

Bamsane

I kveld spurde eg nokre av dei som eg vil seia kjenner meg ganske godt om det var greitt om eg ikkje pynta til jul i år. Svara eg fekk var, for å seia det forsiktig, temmeleg spreidde.

Ein av dei sa at det var heilt fint. Eg skal jo feira jul på Hjelmeland, og så reisa til Utlandet. Nummer to sa at pynting trengst ikkje, men kanskje eg kunne leggja på ein rein duk? Eg hatar at folk som bur på andre kantar av landet veit at rein duk trengst i huset mitt. Nummer tre svara også, og var tydeleg i sin kommunikasjon. Om du ikkje pyntar til jul, er det teikn på at du anten er psykopat, eller deprimert, sa ho. Med det eg mistenkjer er ein viss fagleg tyngde.

Dersom du spør mine to søsken, er eg ganske sikker på at desse to diagnosane er dei dei oftast tenkjer at eg er innom.

Det var ikkje dei eg spurde.

Eg meinar. Kom an. Det er den siste jula mi i førtiåra. Må eg verkeleg setja fram julekrybba som strengt tatt inneheld så mange andre ting enn figurar frå juleevangeliet at det faktisk er litt triveleg, finna fram julepynten eg stal seint på kvelden sist Viking var i cupfinalen, henta fram juleduken mormor broderte til meg og som eg er så redd for at skal få flekkar at eg eigentleg ikkje har lyst til å bruka han? Er det naudsynt å grava fram heile posen med englar og adventstakar og setja alt opp?  Må eg? Eg, mannen som aldri har hatt juletre i huset. Mannen som ikkje eig ei adventstjerne eingong. Er eg psykopat eller deprimert om eg ikkje gjer det? Hæ? Hæ?

Så eg skal innrømma at eg har eit ambivalent forhold til jula. Eg tippar at mange som ikkje har ungar har det. Ungar. Desse evige ungane. Eg er signa med å ha ungar nær meg i livet, og det er eigentleg dei dette innlegget skal handla om.

Dei fleste som har snakka med meg dei siste vekene har høyrt meg snakka meir eller mindre uroa over korleis det går med bamsane. Det har seg nemleg slik at eg ventar på julegåver. Dei skal komma frå utlandet. Eg har skrive om ting som skal komma frå utlandet før på denne bloggen, og det kan diskuterast om det eigentleg gjekk bra.

Men bamsane.

Det byrja då eg i 2013 vart onkel til ei lita jente. Eg var i London på hausten og såg ein kjekk bamse med året 2013 brodert inn på foten.

Den kjøper eg til henne til jul, tenkte eg.

Bamsen var ikkje ein særleg billeg bamse, men hallo, eg var blitt onkel, og dette var jo ein kjekk ting å gi henne til jul, tenkte eg. Høg kvalitet og alt det der. Ikkje noko drit som ga henne allergi eller lause ting som kunne detta av og ho kunne stappa opp i nasen og kvelast og slikt. Kvalitet. Truleg frå Tyskland, tenkte eg. Eg tenkte rett.

Året etter, i 2014, var eg nok ein gong i London. Eg tenkte at heh, det er jo litt kjekt om eg gir henne ein bamse til, og at det blir mi faste julegåve til jenta. Ein bamse til jul kvart år, kva kan gå gale?

Ikkje overraskande, viste det seg å vere ein heil del.

For det første kom det fleire nieser. I seg sjølv ikkje gale, men ho som er nummer to, har etter kvart utvikla det eg vil kalla eit litt fanatisk forhold til bamsane. For ja, eg har ikkje slutta med bamsane. Bamsane er her. Dei er med oss. Kvart år. Sidan 2013.

Og no har eg tre nieser.

Ein skulle tru at når brør blir over førti, skal ein sleppa å uroa seg over at dei skal formeira seg. Ikkje slik med min bror. Og med fleire nieser, var det berre ein  ting å gjera: Kjøpa fleire bamsar. Så altså tre bamsar. Kvart år.

Logistikken har vorte meir og meir utfordrande. Dette heng og saman med at eg dei siste åra har opplevd å bli noko desillusjonert når det kjem til dette med engelsk fotball. Tidlegare var det utenkjeleg at eg ikkje reiste til London to-tre gonger kvart år for å sjå dei spela fotball der borte. Det er berre med nauda eg gidd det lengre. Eg reiser heller og lagar komler på KFUK-heimen eller finn på andre ting i den gilde byen. Og eg gløymer som regel å kjøpa bamsar om eg er der på sommaren eller på hausten, slik eg var i år. Bamsane høyrer jula til.

Og det er då han kjem, bamsepanikken.

Eg har kjøpt bamsar i butikk og importert dei sjølv, eg har kjøpt bamsar på nett og fått dei sendt til Bacon-Tore i  Exeter og så henta dei der, eg har sendt folk i London til bamsebutikken for å kjøpa bamsar og så henta bamsane på Randaberg, eg har fått folk som gjekk på Lundeneset for 20 år sidan og som eg ikkje har snakka med i mellomtida, til å ta med bamsar frå London til Tau. Det er det eg har gjort.

Men i år tenkte eg at eg skulle klara meg utan å masa på folk på Facebook. Eg bestilte på ein nettbutikk. Ein nettbutikk med .no-domene. Altså rekna eg, min tosk, med at at det var ein norsk butkk.

Det var det jo på ingen måte.

Eg kjøpte bamsane den 4. desember. Den 7. desember fekk eg mail om at dei var sende. Frå London. Frå London, var dei sende. Ikkje frå .no. Frå London. Eg kjenner folk som var der den 7. desember. Men eg ville ikkje vera han idioten som aldri klarte å få tak i bamsar utan hjelp.

Og dagane gjekk. Ingenting skjedde. Eg innsåg at import ikkje er mi sterke side.

Eg byrja å tenkja på Livet. Ein bør jo ikkje tenkja på Livet. Plutseleg har Instagram-algoritmen fått med seg at du tenkjer på Livet, og dei sender deg reels med folk som seier at alt er meiningslaust og jag etter vind.

Og det er jo det som er greia med desse bamsane. Kva er meininga med dei? Då Niese 1 fekk sin  tiande bamse, viste det seg at han var heilt lik den første bamsen hennar. Aha, tenkte eg. Bamsane har ein tiårssyklus. Kanskje eg no var fri? For kven orkar å ha like bamsar?

Niesene mine, viser det seg. Dei orkar. Dei ser føre seg eit liv med ei hylle med plas til så mange bamsar som eg har år att på denne jorda. Noko som i seg sjølv er ein skræmande tanke.

Av og til må ein ta nokre samtalar som kan vera litt vanskelege. Det kan vera så mange ting. Kva meiner du eigentleg om meg? Er eg den for deg som du er for deg? Kvifor frikar du ikkje aldeles ut når nokon spelar Kurt Nilsen? Desse samtalane. Ein må ta dei. Og eg måtte ta bamsesamtalen.

Eg spurde nisene rett ut. Dei to som er gamle nok til å tenkja rasjonelle nok tankar. – Kor lenge vil de ha bamsar til jul, kjære nieser, spurde eg. Det vart stille.

Når det vert stille er det som regel eit teikn på eitt eller anna. Her var det eit teikn på at svaret eg ikkje ville ha, skulle komma.

Niese to tok ordet. – Me vil ha bamsar te jul så lenge du leve, onkel Kåre, sa ho.

Når ein snart rundar femti år, treff slike ord temmeleg hardt.

Så eg bestilte bamsar til dei, niesene, i år også. Dei har stige i pris, bamsane. Ikkje veit eg kvifor, men det er visst noko me berre må akseptera. Alt blir dyrare. Også bamsar. Og me må jo ha dei, bamsane. Så lenge me lever.

Bror min har ikkje berre ei dotter. Han har ein son også. Ein som skal feira si første jul. Eg vil ikkje vere ein slik kjip fyr som gjer forskjell på dei han er onkel til, så eg spurde bror min om Nevø 1 og vil ha bamsar til jul. Nei, sa bror min. – Eg skal løysa deg frå bamsane. Han vil ha noko anna, han. Du skal sleppa å kjøpa meir enn tre bamsar til jul, sørga for å få dei frakta til Noreg om du sjølv ikkje kan henta dei, du skal sleppa meir styr enn det styret tre bamsar gir. Dette bestemte bror min. Tre bamsar er nok.

Det kan henda eg les for mykje inn i bror min sitt nei her, men kvifor skal eg ikkje for ein gongs skuld tolke nokon i beste meining?

Så eg fann noko anna til Nevø 1. Noko som og kan kjøpast kvart år, men som kostar halvparten av dei, la oss vera ærlege, forbaskade bamsane.

Kvar er så bamsane no?

Det siste sikre sporet av dei er i London. Dei har vore innom tollen to eller tre gonger etter øyriket i vest, men om det er hjå Storbritane eller i Noreg, veit eg ikkje. Det er laurdag i morgon. Neppe ein dag for utlevering. Søndag? Ingen sjans. Måndag kan det henda ting skjer, men neppe. Tysdag er julafta. Då kjem ingen pakkar.

Det blir 2025 før niesene får bamsane sine. Nevø 1 sin presang, derimot, har berre reist frå Jåttåvågen, så den er i boks.

Gull

Det er siste fredag i sommarferien. Ein dag med eit visst press. Ein dag der ein bør gjere noko ein hadde tenkt å få gjort denne sommaren, men som av ulike grunnar ikkje har blitt noko av. Komme seg på tur. Sende melding til det mennesket og spørje om me skal møtast før det er for seint. Lese den boka.

Og det er akkurat det eg har gjort. Altså lese den boka. Eg byrja på boka Vi er brødrene Eikemo. Eg har kome til side 250. Eg innser at eg ikkje blir ferdig i dag, men det er ikkje så farleg. For denne bloggen skal ikkje handla om å lesa ei bok eller gjera det du ikkje har fått gjort eller noko slikt inspo-drit som eg vanlegvis syslar med. I dag skal eg hylla foreldra mine. Utan å vera ironisk. Det blir krevande greier.

Men det har litt med boka å gjera, for ho fekk meg til å tenkja, slik gode bøker ofte gjer. Vi er brødrene Eikemo handlar kort og godt om fem brør. Det er dotter til den eine broren, Marit, som skriv, og boka handlar om livet til dei fem brørne sett frå hennar perspektiv. Det er gode historier, vonde historier, små historier, store historier. Og det er ein varme og ein kjærleik i alt som vert skrive. Ein blir varm inne i hjarta av å lesa denne boka, sjølv om ikkje alt som skjer er bra. Folk går frå kvarandre, dei oppfører seg dårleg mot kvarandre, det skjer ulukker og naturkatastrofar.

Å ha to foreldre som er oppegåande, temmeleg velfungerande og ved nokså god helse er ikkje noko ein skal ta for gitt. Foreldre har ein tendens til å ikkje orka å snakka med kvarandre, til å bli sjuke, til å døy, til å trenga kommunale tenestar for å klara seg gjennom kvardagen. Eg har vener som har foreldre som ikkje kan vera i same kommune utan å kjenna på ubehag, eg har vener som ikkje fekk ha foreldra sine i nærleiken av så mange år som eg har hatt, og eg har vener som berre i lita grad orkar å ha så mykje med foreldra sine å gjera. Og så har eg foreldra mine. Desse to menneska som trefte kvarandre tidleg på syttitalet, og som av grunnar me ikkje heilt forstår fann ut at det skulle bli dei to. Foreldra mine, som er årsaka til at du les denne teksten no. Desse som har halde saman sidan 1974.

Dei har vore gifte i femti år i morgon.

Gullbryllup.

Det er noko.

Eg hugsar då mormor og morfar hadde gullbryllup. Eg jobba på KFUK-heimen i London, og mor og Dorrit var på besøk. Me kjøpte ei te-kanne som gåve. Eg trur eg var heime på feiringa. Så å seia at eg hugsar det er kanskje ei overdriving. Eg hugsar ikkje. Men eg hugsar at eg såg på mormor og morfar som svært, svært gamle. Og at det hadde vore gifte i uminnelege tider. No er det mor og far. Dei har vore gifte i femti år. Neste år er eg femti år. Det merkelege er at mor og far ikkje er like gamle som mormor og morfar var. Mor mi går på jobb framleis. Far min er like mykje ute på garden og putlar på med ting som han er inne i godstolen og ser på ipaden.

Korleis me skal feira dette, spør du?

Vel.

Oddvar har teke med seg Niese 2 til London. Kona hans har teke med seg ungane til Karmøy for å feira mor si som fyller år. Niese 1 er på Lyngdal-cup og har det heilt strålande. Dorrit er sjuk, så sjuk at det ikkje er sikkert ho kan transportera meg til Rennesøy brannstasjon i morgon, der eg planlegg å ta buss til Stavanger for å sjå Viking tapa mot Bodø/Glimt.

Og kva med mor og far?

Dei skal sitja heime og neppe ha den store feiringa.

Kva feilar det oss? Er me ikkje glade i foreldra våre? Set me ikkje pris på at dei har slete seg gjennom femti år for å gjera det triveleg for oss i livet?

Eg trur me trygt kan seia at dette er Oddvar sitt ansvar. Det var han som var først ute med å stikka vekk på sjølve dagen. Me skal til London, sa han. Eg og Ane. Å, ska dokke deeet, sa mor mi. På bryllypsdajen vår, sa ho, mor mi. Det er av og til vanskeleg å vita om mor mi køyrer samvits-trikset eller ei. Men uansett, det var klart at det var Oddvar som gjorde at det ikkje kunne bli samla flokk på gullbryllupsdagen.  Og det er litt fint at det er Oddvar sitt ansvar. Han er no den eiaste i søskenflokken som held ekteskapet såpass heilag at han vel å delta i det sjølv.  

Men me feira dei på ein måte sist søndag. Litt utav det blå hadde me grilla eit par entrecotar, tante Alma og onkel Ingvar og Tante Kari og Fetter Tore var rundt bordet saman med Oddvar og Marie og Agnes og Johan og Dorrit og Erle og Ane. Me var der alle saman. Dorrit hadde organisert innkjøp av eit tre til å planta i hagen. Det var fint. For du verda me set pris på desse folka. Marit og Terje.

Og dessutan: Kven feirer eigentleg gullbryllup no for tida? Eg kan ikkje koma på å ha vore i eit einaste gullbryllup dei siste 20 åra. Folk har slutta med det. Det er ikkje kult lenger. Dette heng kanskje saman med skilsmissestatistikken, men la oss ikkje dvela ved triste ting. Gullbryllup er noko gamle folk dreiv med før i tida. Mor og far er ikkje gamle. Dei ser framover. Dei har to barnebarn i huset sitt no, barnebarn som kjem til å ha veldig rørande talar i jernbryllupet om 20 år. For då blir det stor feiring. Oddvar skal i alle fall ikkje til London.

Så me hyllar dykk,Marit og Terje. De har lært meg at å vera raus og god mot andre er det viktigaste du kan gjera i livet ditt. De har lært meg at det er viktig med god mat. De har lært meg at det er ekstra viktig å gå i kyrkja når mange andre sluttar å gjera det.

Gratulerar grevleg med gullbryllupet, og beklagar at me stikk vekk på sjølve dagen, alle saman. Men me er der jo stort sett kvar dag utanom. Me er jo det. Kvar skulle me elles vera?

Amishbordet, nokre år seinare

I dag er åremålsdagen for då Amishbordet kom til Nordre Vignes. Ei kort stund var det det livet mitt dreia seg om. Det verka som om absolutt alle var opptekne av Amishbordet. Kvar var det? Kvar hadde det vore? Kvifor i all verda bestiller nokon eit bord frå Amish-folket i Amerika, og får dei til å sende det til Finnøy?

Oddvar og far ser på Even som jobbar. Det viste seg å vera lurt, for bordet vart rett montert og ikkje øydelagt.

Det skjedde mykje. Eg var midt oppe i dei siste krampaktige vekene av masterskriving, og hadde dårleg tid. Søster mi og mannen hadde funne ut at dei skulle skiljast. Bror min hadde fått seg dame, aldeles under radaren og, ikkje for å vere grevleg frekk, men litt, mot alle odds.

Der og då hadde eg nok med meg og mitt. Eller meg og mor mi sitt. For det ER hennar bord, det kan det ikkje vere tvil om. Ho kjøpte dei for sine eigne pengar, trur eg. Har gifte folk som nærmar seg 70 år eigentleg eigne pengar?

For å ta ein kort gjennomgang, også til glede for nye lesarar som ikkje orkar å sjå på gamle innlegg, og som truleg berre hadde blitt forvirra av dei gamle innlegga, for det er ikkje akkurat systematisk skrive. Det kan nesten verka som om eg var litt på randen av eitt eller anna.

Mor mi var i Amerika hausten i førevegen. Der var ho på besøk hjå Amish-folket. Ho hadde vore der før, og ho visste kva ho ville ha. For no hadde ho bestemt seg. Ho skulle ha bord. Og medan ho var der, kjøpte ho bord. Dei sa dei skulle pakke det i ein kasse og sende det til Finnøy. Det skulle vere null problem, sa dei.

Det er rart med kva ein hugsar og korleis ein hugsar det. Eg trudde heilt seriøst at det skulle vere enkelt å få til denne bordsendinga. Dei har jo så mange slike sende-selskap der borte. Fedex, liksom. Sender dei ikkje kva som helst kvar som helst? Men eg hadde noko endå betre enn eit sende-selskap. Eg hadde Greg Eide. Greg Eide, som no er pensjonist, sjølv om han slett ikkje er ein gamal mann. Det er mange ting eg ikkje forstår med Amerika, dette med kva tid dei pensjonerer seg er aldeles spesielt. Han må ha vore i femtiåra då han pakka saman sakene sine på Luther College og byrja å interessere seg for å bu i telt nord i Minnesota. Men Greg. Greg skulle fikse sending. Eg måtte berre skaffe ein speditør.

Eg visste ikkje kva ein speditør var, og for å vere heilt ærleg veit eg eigentleg ikkje heilt kva det er nå heller. Men det er folk som driv og sender ting. Eg fekk kontakt med ei speditør-dame i Tananger. Ho fekk all informasjon eg hadde frå Greg Eide. «Eg veit ikkje kva dette kjem til å koste», sa ho. «Har du eit budsjett på dette?»

Eg sa nei. Nei, sa eg.

Dei totale kostnadane for Amishbordet er det ingen som veit. Sjølve bordet kosta rundt 10 000 kroner i utgongspunktet trur eg. Så steig dollaren. Så måtte dei laga ei spesialkasse til å sende bordet med. Så var det dei regulære fraktkostnadane. Så var det ein danske i Århus som blanda seg inn, og så til slutt var det Tananger.

Det er ingen som veit kva det kosta til saman, men det var under 100 000. Truleg godt under. Kvar mor mi fekk pengane frå, har eg gløymt. Kan det ha vore onkel Nils? Nei. Nei, det kan ikkje ha vore onkel Nils.

Me fekk vite at bordet var på veg. Me kunne følge båten det var på på Marine Traffic-appen, i alle fall så lenge han ikkje var aldeles langt ute på havet. Han dukka opp i Hamburg etter kvart, og ein dag fekk eg mail frå ein danske i Århus om at eg måtte betale ein god del tusenlappar for å få bordet sendt vidare til Norge. Eg veit den dag i dag ikkje om dette var ei form for utpressing, eller om det heile gjekk føre seg på lovleg vis, og at det var noko EU-moms eller kva det no er dei driv på med der nede i Danmark. Eg ringde mor. Ho sende meg pengar. Eg sende dansken pengar. Alt i orden, sa han. Bordet vert sendt til Oslo, sa han. Men me bur i Stavanger, sa eg. Jæjæ, sa han.

Etter nokre nye veker ringde speditøren. Eg kunne komme til Tananger og hente bord. Gleda vart stor på Nordre Vignes. Det var berre ein ting å gjere: Eg skreiv blogg. Eg kjem aldri til å forstå kvifor historia fenga. Men det var jo Ei Gladsak. Sjå desse galne bøndene frå Finnøy som skal flotta seg med Amishbord. Eg live-tweeta frå hentinga.

Då me kom til Vignes, vart det fort klart at det ikkje var rett bord. I kassen var det to bord. Slike høge som du finn på flyplassar og i barar. Bord til å stå ved. Men mor mi sitt namn var på kassen. Me var rådlause.

Greg Eide vart kontakta. Han vart mildt sagt ikkje blid. Greg kontakta sende-folka i Minneapolis. Ved ein skjebneironi heitte den amerikanske sende-mannen David Meza. Det spanske ordet for bord er mesa. Dette visste ingen på Nordre Vignes, me måtte få det fortalt av ein kar frå Bryne eit par veker seinare då han skulle lage podkast om at bordet endeleg var heime.

Ingen visste kvar bordet var. Alle spor tyda på at det var kome fram, og at me hadde fått rett bord. Men me hadde jo ikkje det.

Så eg gjekk heim. Og eg blogga.

Å du verda, eg blogga.

Og no tok det aldeles av. Heile twitter-Noreg vart involvert. Davy Wathne, som hadde blokkert meg etter ein liten krangel nokre år tidlegare, og som bryskt vart blokkert rett attende, måtte krype til korset og be om å bli av-blokkert. Akkurat det kosa eg meg litt for mykje med.

Folk tok kontakt og ville hjelpe til. #Amishgate trenda på Twitter i to dagar. Eg fekk tusenvis av følgarar. Eit gjennombrot på sosiale medier. Eg ville berre grave meg ned og skrive ferdig masteren min. Og det gjorde eg. Eg sette av ein time kvar dag til Amishgate, og ringde og sende meldingar og snakka med Århus og Tananger og ingen visste noko som helst.

Før altså den 13. mai. Då ringde ho frå Tananger. Eg hugsar akkurat kvar eg var. Eg var på do. «Sidde du?», spurte Tananger. Eg nøya meg med å svare at ja, det gjorde eg. «Eg tror eg har fonne bordet ditt», sa ho. Så viser det seg altså at bordet var på lageret deira, og at ingen visste kor lenge det hadde vore der. Så det KAN i teorien ha vore der heile tida.

Even henta bordet på Tananger. Eg heiv meg i bilen og køyrde til Finnøy frå Ølensvåg. Det var rett bord. Alle var glade. Aftenbladet laga podkast. Statsministeren sende meg helsing. Masteroppgåva vart levert.

Men kva med flyplassborda? Etter tre og eit halvt år på lager i gamleløa, har eg no adoptert dei og bruker dei i leiligheten på Lundeneset. Me kan vere 12 personar rundt dei, og me knør oss godt saman. Dei er til rik signing.

Kva langtidskonsekvenser har så Amishbordet fått i livet mitt? Heilt klart ein del. Det hender av og til at folk spør meg om eg er han med bordet. Det hender at folk presenterer meg som han med bordet. Eg har fått nye vener inn i livet mitt på grunn av bordet. Bloggen min fekk seg eit oppsving, som eg på ingen måte såg mitt snitt til å utnytte kommersielt. Det har og blitt lite Amishbordturisme til Nordre Vignes, sjølv om mange sa at dei kom til å stikke innom. Dei er framleis hjarteleg velkomne.

Dei som bruker bordet kvar dag held det gåande. Han eine nærmar seg 80 år, og er travelt opptatt med å vere farfar til to som ikkje eksisterte då mormor kjøpte seg bord. Eigaren av bordet har blitt over 70 år, men går framleis på jobb på sjukeheimen om hofter og knær tillet det. Dei klarar seg godt, dei og bordet.

Amishbordet har i mykje større grad enn andre bord me har hatt blitt ein del av familien. Eg ser ikkje føre meg at det nokon gong kjem til å bli demonert og frakta ut av kjøkkenet på Nordre Vignes.

Er det dette som er debriefing?

Odel

Eg har påskeferie. Denne feriedagen starta med at eg vakna klokka 0450 av søppelbilen, og ikkje fekk sove meir. Kloke folk hadde gitt opp og berre stått opp og nytta dagen. Eg venta til klokka åtte før eg gjekk ned. Så byrja eg på engelsktekstane.

Påskevandring 2024. Nesten 2000 folk på garden som kunne vore min, men som eg ikkje ville ha.
Påskevandring 2024. Nesten 2000 folk på garden som kunne vore min, men som eg ikkje ville ha.

Eg er grusom. Elevane mine må vente for lenge på å få høyre kva eg tykte om det dei har levert inn. Dei av dei som les bloggen min, veit ofte kvifor. Eg blir distrahert. Er det ikkje ting på internett, så er det å gå tur. Er det ikkje tur, så er det flatenmeg blogging. For når ein går tur, høyrer ein av og til på podkast, og blir Inspirert.

Dagar som ikkje blir slik du trudde dei skulle bli, kan du gå til åtak på på to måtar: Du kan bli sur, eller du kan sjå på dei som eit høve til å få gjort ting du ikkje hadde fått gjort om dei ikkje vart annleis. Eg vel å ri begge desse hestane i dag, sjølvsagt. Hadde det vore nydeleg å sove til klokka var ti? Sjølvsagt. Skjedde det? På ingen måte.

I går var eg på Vignes og åt lunsj. Samtalane på lunsjen på Vignes kan gå i alle mogelege retningar. Til stades er som regel alltid mor og far. Ofte Leif Endre og Rasmus. Av og til andre familiemedlemmer eller gjester. Rasmus dreiv nabogarden før, så tok yngstesonen over. No er det Leif som står for det meste av drifta på garden på begge gardane, hans og vår. Bror min er som ei blanding av avløysar og godseigar, og jobbar utanom garden i tillegg.

Rundt påske er det eitt tema som er viktigare enn dei fleste andre på Vigneslunsjen: Lemming.

Som odelsgut som ikkje ville ha garden, er det jo slik at eg ikkje har noko med gardsdrifta å gjere. Eg kan til dømes gå rundt og nyte utsikta når eg går på tur på garden, utan å tenkje på at det skulle vore køyrt ut skit eller at det skulle vore betre drenert her eller der. Eg har ikkje ansvar, og eg treng ikkje bry meg. Likevel er det av og til at ein berre må spørje. Når det er lemming, til dømes. Siloslåtten er ei anna slik sak. Det er viktige ting, og eg må vise at eg ikkje er aldeles kopla av garden og livet der.

Ein kar eg trefte her ein dag, sa at det måtte verta grønare før han ville ha lemming. Det var for tidleg påske i år, sa han, så han vona sauene venta nokre veker til før ting byrja å skje. Eg tenkte eigentleg at det same truleg var tilfellet på Vignes. Så då eg spurde om korleis det gjekk i lemminga rundt lunsjen i går, var eg ikkje heilt førebudd på det som skjedde.

Far min og Leif Endre såg på kvarandre, og sa, nærast i kor: «Biringt». Dette er eit interessant ord av fleire årsaker, ikkje minst fordi det er eit slikt ord du kan bruke til å skjule kva du eigentleg meiner om noko dersom byasar eller austlendingar lurer på kva di ærlege meining om noko er. «Biringt» er når noko har gått over frå å ikkje berre vere dårleg, men til å bli så dårleg at det omtrent er for gale å snakke om det.

For på Vignes har lemminga starta. Problemet er berre at det ikkje er så mange lam som spring rundt i sauehuset. Fleirtalet av dei som har blitt fødde til no har nemleg anten vore daudfødde eller stroke med etter svært kort tid.

Det er mange ting som kan gjere at slike ting skjer. Ymse sjukdomar. Noko av det verste som kan hende i eit sauefjøs, er om det kjem ein katt og pissar i siloen. «Å få kattepiss i siloen» burde faktisk vore eit etablert uttrykk for at noko har gått gale, og vil få sterke konsekvensar, og du anar ikkje at det har hendt før du plutseleg sit der med alskens drit som gjekk skeis.

Alle som kjenner meg, veit at eg likar kattar, difor vil eg påpeike at dette ikkje er eit åtak på alle kattar. Fleire av mine beste vener har kattar. Eg har til og med møtt kattar eg har sett på som vener. Me veit heller ikkje at det er kattar som står bak lammedauden på Nordre Vignes. Det er berre ei av fleire hypoteser.

– Men blir de ikkje deprimerte av dette, spurde eg. – Me er komne over det, for det er for gale til å bli deprimerte av, sa dei. Dei kunne ikkje ta det skikkeleg innover seg. Det ville blitt for mykje for dei. Så dei berre fortsette å gå vidare.

Du. Verda. Så. Glad. Eg. Er. For at. Det ikkje er meg.

Hadde dette vore meg, ville eg ha gått ned i alle kjellarar som finst, og slege meg ned der i lengre tid.

Eg har tidlegare blogga om bror min og det som skjedde med han. Det er likevel ikkje til å komme vekk frå at det er eit tema eg stadig kjem attende til. Ikkje MINST fordi han sjølv jo gjer det, med føredrag og kronikkar og bøker og no sist som gjest i podkasten Lavterskel.

Denne blogge er jo no, som faste lesarar vil vita, ein helseblogg.

Bror min har vore i fast trening i sikkert over 10 år. Han sykla og sykla og sykla, heilt til han traff Marie og gifta seg. Då byrja han å springe. Eg har lurt litt på kvifor han slutta med sykling. Det er i det heile tatt ein del ting eg spør om, fordi, og no siterer eg bror min «det som er greitt klokka ti, er eit overgrep klokka elleve». Sitatet er henta frå då han var gjest i Lavterskel. Her snakkar han om kvifor han slutta å syklar, om å vera bonde, om korleis livet hans har vore, og, overraskande mykje om familien. Om ting eg ikkje har spurt om på Vigneslunsjen eller rundt middagsbordet. Ting eg sjølv ikkje hugsar (om då han flytta frå Oslo), til ting eg hugsar (då han gjekk til MITT hus for å gå på do, fordi han skamma seg over å gå på do på arbeid, og eg kom heim ikkje lenge etterpå og ikkje kunne forstå kvifor eg hadde kjensla av at nokon nett hadde vore der og gått på do).

Han brukar og uttrykk som far vår har kalla han, truleg utan å vita det sjølv (din feide gris), seier at eg er eit betre menneske enn han (dette hadde ALDRI blitt sagt på Vignes-lunsjen), og snakkar om at kvar tid har sin sjarm. Dette er alle tema som fortener utdjuping, men det får bli ved eit seinare høve. Eg legg det i bloggbanken.

For a) dette er ein helseblogg no, og b) tittelen på bloggen er Odel. Me tek ikkje med at c) dette ER kjekkare enn å vurdere engelsktekstar, sjølv om det og har sin absolutte sjarm. Men når ein har anden over seg til å skrive blogg, berre må ein.

Eg har altså høyrt på ein TRENINGSpodkast. Rett skal vere rett, eg hadde aldri høyrt om podkasten før min gode ven Hanna sa at bror min skulle vere med på Lavterskel. Kva er Lavterskel, sa eg. Det er ein podkast om trening og livet, sa Hanna. Eg får gi det ein sjanse då, tenkte eg, sidan det gir meg eit høve til å arrestere bror min i faktafeil, og påføre han det han sjølv kallar «edruangst», altså angst for dumme ting du har sagt eller gjort utan å vere påverka av, og kunne skulde på, andre ting enn eigen toskeskap. Så eg høyrde. Og så var det skikkeleg fint.

Podkasten Lavterskel har surra og gått på eiga hand sidan 2022 ser det ut for, og dei har laga over 100 episodar. Eg kjem nok ikkje til å høyre meg gjennom alt, men episoden med Oddvar kan eg gå god for.

Det seier vel litt om mitt forhold til trening at eg først no har byrja å høyre på ein podkast alle som trenar (verkar det som) høyrer på. Eg kjem nok til å høyre fleire episodar, for no har eg byrja med det eg aldri skulle byrje med: Springing. Det vil seie: Eg har ikkje sprunge på halvanna veke, for eg har byrja å få vondt i eit kne. Ein må lytte til kroppen sin. Gå attende til å gå tur. Basen. Vurdere å byrje med styrketrening av føter. Slike fæle ting. Då kan det kanskje hjelpe med ein podkast som er passe lettbeint og tøysete, men som samstundes handlar om ein ting eg driv med kvar einaste dag. Trening.

Noko eg ikkje driv med kvar einaste dag, er å bry meg om korleis det går med siloslått og lemming. Og det er det denne bloggen skulle handla om, ikkje alt det andre.

På søndag var det nær 2000 folk på garden vår. Dei kom frå heile Rogaland og truleg lenger vekke frå også for å gå påskevandring i regi av Sundagsskulen. Eg fekk drive med noko av det aller kjekkaste eg veit: Henge med folk som har ei eller anna tilknyting til  Lundeneset, eg fekk sjå slekta mi spele roller i påskevandringa, og eg fekk lov til å svare på spørsmål av typen «Ja på ein dag som DENNE tregar du vel på at du ikkje har teke over garden?»

Og eg kjende på at nei. Nei, eg tregar slett ikkje. Om den gamle steingarden kollapsar over ein i overkant ivrig karmøybu som berre ville klatre litt, eller om ein hissig ver stangar vesle Geir i ræva fordi han ikkje let veren vere i fred, så er det ikkje mitt problem. Eg kan berre trekke inn lufta av fridom og ta med folk inn til mor og far og ete gongkaker etterpå, medan dei helser på bror min og familien hans og seier at så det er DU som eig denne fantastiske staden, ja.

Då smiler eg. Blir glad. Tenkjer at eg gjorde rett den gongen då han ringde meg medan eg var på veg frå Lundeneset til Finnøy. Eg hugsar akkurat kvar eg var. Det var ein kilometer frå avkøyringa frå europavegen og inn til Finnøy. Ein ser til Nordre Vignes derfrå. Eg høyrde at det var noko han ville snakke om. For om han ikkje fortel om ting rundt lunsjbordet eller på podkastar, fortel bror min om ting på telefon.

Han spurde meg om eg følte at eg hadde mest av livet att, eller om eg følte at eg hadde det meste bak meg.

No, tenkte eg, no kjem det ting. Det var aldeles uråd å sjå kvar dette ville føra.

Han hadde tenkt litt, sa han. På framtida. – Så bra, sa eg. Det er fint at du tenkjer på framtida, sa eg. – Eg treng noko å strekkja meg etter, sa han. – Om nokre år er eg like gamal som du er no, og då lurer eg på om eg rett og slett vil bli bonde. Så eg må vite om du kjenner på at du føler at det er noko du kunne tenkt deg å bli, eller om det er noko du ser føre deg at det hadde vore greitt for deg at eg blir om fem år. Og eg må vite om du trur at eg er klar for det om fem år, og at det ikkje er slik at då har du byrja å gå inn for landing og ser pensjonstilværet i det fjerne.

Eg gløymde å ta av til Finnøy. Eg var på veg gjennom Rennfast, men tok av og stilte meg opp i ein busslomme på Rennesøy.

Vanlegvis tek eg store avgjerdsler i løpet av få sekund. Dette måtte eg tenkje litt på. Eg kunne få nokre veker, sa han. Eg visste jo kva eg kom til å svare, men eg kjende på at dette var såpass stort, at eg måtte lata som om eg brukte tid på det. Men meg som bonde? Nei. Nei, til evig tid. Det har vel aldri vore noko eg har tenkt at kunne vore noko for meg.

Kvar eg var då eg snakka med han om det att neste gong, eller når eg gjorde det, hugsar eg ikkje. Men eg sa at det var klart han skulle bli bonde. Og at eg hadde tru på at det låg ei framtid føre han om fem år, når han var like gamal som meg. Eg kjende slett ikkje på at mesteparten av livet låg bak meg, og at det ikkje var lenge til eg kunne pensjonera meg og nyta dei siste åra i fred og ro her på jorda.

Hadde han ringt meg i dag, og ikkje då, hadde eg truleg byrja å rekna over kor mange engelsktekstar eg har vurdert til no i lærarlivet, og så byrja å rekna på kor mange til eg må rekna med å vurdere før eg blir pensjonist, og landa på at eg er meir eller mindre litt over halvvegs. Det er ikkje sikkert det hadde vore til så veldig inspirasjon for bror min. Eg kjenner faktisk at no vart eg litt tungsindig heilt av meg sjølv.

No jobbar Oddvar i Bondelaget, han er med på podkast og snakkar om landbruk. Han held føredrag og er konferansier og styrer på. Han har fått seg bondekone og odelsjente og ein reserveodelsgut dersom odelsjenta finn ut at dette med lemming og siloslått og drenering av beite blir litt for mykje å tenkje på i kvardagen.

Hadde eg trudd det skulle gå slik då han spurde om eg ville at han skulle overta garden? Nei. Ikkje slik. Det ville vore for godt til å vere sant.

Men tenk at det som verkeleg skjer av og til faktisk er for godt til å vere sant.

Og tenk at det er han som har ansvaret når avløpet på Nordre Vignes går tett, medan eg kan sitja her og lesa engelsktekstar.

No går eg til lunsj. På Nordre Vignes.

Skada

Det var måndag. Det var november. Det var kaldt. Eg måtte gå tur. Eg fekk med meg Mari, og me gjekk rundt og rundt på skuleområdet. Mari var tilsyn, og kunne ikkje vere langt unna i tilfelle ein elevlauk steikte pizza på for høg varme, eller dusja med open dør og brannalarmen gjekk.

Omtrentleg utsikt eg hadde då eg låg på ryggen og trudde eg var ferdigkjørt. Inkludert nokre av stjernene eg såg.

Så me gjekk. Rundt og rundt ytterkantane av Lundeneset.

Eg har gått ein del i det siste. Etter at eg var hjå bedriftslegen i mai, og fekk beskjed om å ta drastiske grep i eige liv, har eg gått og gått. Nær 15 000 skritt til dagen i snitt. Det, saman med temmeleg store mengder Cottage cheese, har ført til at eg no veg over 20 kilo mindre enn eg gjorde då. Eg har på ein måte blitt avhengig av å gå. Det er billetten min til eit normalt liv. Medan eg skriv dette, sit eg og et sjokolade og styrer på. Det er jo ikkje noko ein gjer om ein har fått diabetes 2. Men det viser seg at det er ikkje heilt umogleg å gjere det av og til om ein berre går nok. Og det er her eg kjem til poenget.

Neidå. Eg kjem ikkje til poenget. Ikkje på lenge endå. Det blir ein del ting me skal innom før eg kjem til poenget. Orsak.

Eg og Mari var i fint driv langs kunstgrasbana. Me skulle gå på nedsida av Gymbygget (dei som veit, veit), og eg var i kjempeform. Så snubla eg i ein liten stein som stakk opp frå grusen.

Du veit den kjensla. Når du mistar kontroll, og du veit at du er i trøbbel. Du veit at dette går gale, og du har ikkje kontroll på korleis det kjem til å gå. Det kan vera kva som helst. Det kan vera at du køyrer bil, og forstår at du kræsjar. Det kan vera at du vert kalla inn til samtale med sjefen, og du veit at det ikkje går bra. Det kan vera at du akkurat har sagt til ei jente at du trur du kanskje elskar henne, og så forstår du at du ikkje får svaret du vil ha attende.

Slik var det for meg den måndagen.

Foten min (eg veit ikkje om det var den høgre eller den venstre), sparka i ein stein, og eg byrja å falla. Det var då alle desse kjenslene slo ned i meg. Eg forsto at at eg var i trøbbel. Eg prøvde å halda meg på beina. Eg prøvde å ta i Mari, men ho dreiv og skreiv på telefonen, så eg slo mobilen hennar ut av hendene hennar, og han fall i asfalten fleire meter framme, men det gjekk bra. Realiteten var at eg var på veg ned. Rett i asfalten. Med knea  først. Bang. I asfalten. Med knea først.

Det er ikkje så mykje eg veit om kne. Men eg forstår det slik at dei er viktige om du treng å gå ein del. Ein treng kne, liksom. Om ein skal gå.

Eg small i asfalten med knea først. Så hendene. Eg rulla rundt. Alt vart stille.

Så byrja klokka mi å ule.

Heilt i slutten av august kjøpte eg meg ei slik Apple-klokke. Det er ei lang historie, men eg kjøpte henne av søstera til ei av dei nye elevane våre (og to av dei gamle, ja, lang historie). Men det viser seg at når du dett i bakken, klikkar Apple-klokka. Ho lurar på om du nettopp tryna (ja, det gjorde du), og ho lurer på om du vil ho skal ringa nokon (nei, det er ikkje naudsynt). 

Å bli skada har vore den største skrekken min etter at eg var nøydd til å byrje å gå. Eg har trødd og trødd og trødd over myrar og langs vegar og vatn og opp på fjell og eg veit ikkje kva sidan den 15. mai. Å bli skada har vore eit mareritt. Då slit eg. Eg må vere i stand til å gå. Og då eg var på veg ned i asfalten den måndagen, forsto eg at no, no, kan alt vera så grevleg på veg ned i dass.

Eg låg der og såg på stjerene. Mari spurte, medan ho haldt på å le seg i hel, om det gjekk bra med meg. Eg visste ikkje heilt kva eg skulle seie. Smerta var intens, og eg måtte bruke litt tid på å å summe meg. Dei djupe tankane om at det hadde gått gale no, melde seg.

Eg byrja å tenkje på Nabo Lars.

Då eg var oppmann for A-laget til Finnøy, var Nabo Lars ein trufast slitar på midtbanen. Han sprang og sprang og sprang. Heilt til me skulle spela mot Djerv 1919, og ein av spelarane deira bestemte seg for at no hadde Nabo Lars sprunge nok. Han vart mosa ned, og låg og vrei seg i smerter. Eg køyrde han på legevakta. Dei visste ikkje heilt kva som hadde skjedd med kneet hans, men etter fleire rundar med undersøkingar viste deg seg å vera korsbandet. Eg frykta at eg hadde øydelagt alt av band og brusk og eg veit ikkje kva som er der inne då eg låg der på asfalten og tenkte på Nabo Lars.

Eg klarte å reisa meg, og då eg sto der og merka at ting faktisk såg ut til å fungera, vart eg først og fremst letta. Så vart eg sint på Mari, som framleis lo. – Det er slik eg taklar stress og vonde opplevingar, orsaka ho seg med. Ein kan liksom ikkje seie noko mot slike argument, men ein kan jo vona at ho kanskje ikkje alltid reagerer slik i møte med vonde ting.

Så. Denne klokka. Det er eigentleg den dette her dreier seg om. For dette er jo no ein helseblogg. Alle sa eg måtte få meg ei treningsklokke for å nå måla mine. Eg sa at det går fint, eg treng berre mobilen. Den kan telje skritt og eg klarar meg utmerka utan noko klokke, kan de skjøna.

Eg har lært mykje om diabetes 2 etter 15. mai. Ikkje berre fordi eg har vore på diabeteskurs (det var enormt motiverande greier, alle burde faktisk vore på det), men fordi eg har lese meg opp på kva ein bør gjere for å ikkje miste ein fot før ein blir 70. Vekta måtte ned. Og for å få ned vekta, må ein forbrenne meir enn ein stappar i seg.

Vekt er eit vanskeleg emne. Det blir fort såre kjensler og vonde ting. Eg har aldri brydd meg noko særleg. Eg har visst at eg har vore feit, men eg har ikkje mislikt det nok til å gjera noko med det. Men eg har hatt det i bakhovudet, dette med at det jo ikkje er særleg helsebringande. Ein av hovudgrunnane til at eg ikkje har gjort noko med det, er at eg har trudd det har vore svært vanskeleg å få det til. Det er hardt arbeid, ein må slutte å ete det meste av det ein likar, ein må faste og svelte og lide. Det høyrest heilt enkelt ikkje ut som noko ein gjer før ein må. Og eg måtte, plutseleg ein dag. Bedriftslegen, som eg aldri hadde møtt før, sa det klart og tydeleg. Du må ned i 90 kilo. Det kjem ikkje til å gå, tenkte eg. Men dei har jo medisiner eg kan ta.

Likevel tenkte eg at eg kunne jo prøva. Eg har tidlegare her på bloggen fortalt om då eg gjekk under 100 kilo. Men eg kunne jo ikkje stoppa der. Førre måndag var eg 87,6 kilo. Då fekk eg ei kjensle av at no var eg i mål. Eg måler ikkje blodsukker så veldig ofte lenger, men den siste veka har eg forska litt. Eg har ete ting dei på diabeteskurset sa at eg ikkje måtte ete. Kransekake. Marsipan. Slike ting. Eg har drukke ein boks raud cola. Og det har gått fint. Blodsukkeret har knapt nok gjort utslag, og slett ikkje over normalverdiar. Det er heilt sjukt.

Alle som skriv artiklar og bloggar om vektnedgang har sikkert nokre løysningar som har fungert for dei. Eg har to:

Rett mat og Apple-klokke.

Rett mat var lett for meg. Eg er heldig, og likar mat som er sunn. Eg veit ikkje kor mange kilo Cottage cheese med blåbær eg har ete til frukost i år. Det er mengder. Svolværpostei. Å du verda kor godt det er. Er det slankemat? Eg har ikkje peiling, men eg har ete ein boks til dagen, sikkert, og eg har gått ned i vekt. Kål. Alskens former for kål. Wokka kål med rista graskarkjernar er altså så sjukt godt. Prøv det.

Men og: Komler. Biff. Det aller meste av det som ikkje er sunt, kan eg nå eta utan at blodsukkeret mitt går bananas. Eg et til og med litt dessert-greier. Og marsipankake. Og det har gått heilt fint, ser det ut for.

Det er her Apple-klokka kjem inn i biletet.

Før eg fekk klokka, hadde eg som mål å gå 10 000 skritt til dagen. Eg rusla og gjekk, og eg merka jo god effekt. Men eg merka og stagnasjon på vektfronten. Eg måtte leggja meg meir i selen.

Eg er ein ganske impulsiv fyr av og til, ikkje minst når det gjeld viktige innkjøp. Alle bilane mine, og ikkje minst huset, vart kjøpte utan noko særleg grubling. Så og då eg skaffa meg Apple-klokke. Ein av dei nye elevane på Lundeneset sa at ho hadde ei søster med ei Apple-klokke som aldri var i bruk som eg sikkert kunne kjøpe. Eg kan jo ikkje det, sa eg. Ho kjem sikkert til å trenge henne. – Ho ligg berre i ei skuffe. Du må berre kjøpe denne klokka og få det gjort. Ho fortener takk, både ho og den stakkar søstera som plutseleg fekk beskjed om at ho ikkje lenger var eigar av ei Apple-klokke.

Eg forsto ikkje heilt kva som var greia med desse tre ringane klokka hadde. Eg skulle jo berre ha ein litt avansert skritt-teljar. Men eg måtte jo finne ut kva dei var. Den raude ringen telde forbrenning. Eg sette denne til eit mål på 900 kcal til dagen. Den grøne indikerte treningstid. Eg sette han på 60 minutt til dagen. Den blå ringen er ganske teit. Den måler kor mange av timane i døgnet du har vore oppreist minst eitt minutt. Eg dreit litt i den blå ringen, han gjekk jo av seg sjølv. Kven er det som ligg stille meir enn 12 timar i døgeret? Når eg skriv dette innser eg at eg kjenner nokre kandidatar, men eg let vere å nemne dei.

Så byrja eg å samla på antall dagar på rad med fulle ringar. Av og til var det kjempelett. Andre dagar måtte eg slita. Nokre dagar måtte eg gå opp og ned av ein stol i ståva mi klokka kvart på tolv på kvelden for å forbrenne dei siste kaloriane, og få spørsmål frå naboen (ikkje Lars) om kva i huleste det var eg haldt på med seint om kvelden.

Men når eg såg på statistikken, hadde forbrenninga mi gått i været. I april, før eg var hjå legen, låg eg på 131 kcal til dagen i snitt. I juni, første heile månad etter diagnosen, var eg oppe i 447. I september, første heile månad med klokka, snakka me 1183 kcal i snittforbrenning kvar dag. Eg har vore over over 1000 både i oktober, november og til no i desember. Men ein kan ikkje gå til Melderskin kvar månad, liksom.

Eg byrjar etter kvart å følgje med på kva tid eg kom til å nå 100 dagar på rad med alle ringane fulle. Det viste seg å vera den 6. desember som var dagen. Den første dagen etter at eg sette meg som mål å gå minst 10 000 skritt der eg ikkje gjekk 10 000 skritt, var ein dag i sommar der eg var på restaurant med Bacon-Tore. Og gjett kva eg skulle den 6. desember? Eg skulle på restaurant med Bacon-Tore.

Klok av skade, hadde eg gjort unna gåinga før eg traff han. Alle ringane i havn. 100 dagar på rad. Eg åt kake til dessert. Då eg kom heim og målte blodsukkeret, var det 5,5. Dei som veit, veit at det er heilt eineståande bra.

Eg vart ikkje skada av fallet mitt, og eg nådde 100 dagar på rad. No er eg oppteken av det alle seier skal vera det aller vanskelegaste når ein har gått ned i vekt: Å halda seg nede. Heldigvis er det ikkje snart jul og enorme mengder mat i vente.

Men det går fint.

Datoar

Det er seint på kvelden og eg sit og drikk te frå ein kopp det står “Hald kjeft, Trygve Skaug, dette er ein drittdag” på. Koppen vart laga fordi det verkeleg finst nokre drittdagar, og Trygve kan gjera alt han maktar med dei positive setningane sine, men dagen vil likevel for alltid vere drit. Og i dag tenkjer eg på det som kunne vore min eigen Drittdag, men som ikkje vart det.

Sommaren var rar. Eg hadde venta at sommaren skulle bli rar, men han vart veldig, veldig rar. Eg gjorde ting eg aldri hadde gjort før (var i land på alle Vignesholmane på ein dag), eg gjekk heilt sjuke mengder tur, eg nådde måla mine etter at eg fekk diabetes. Mange timar vart brukte til å sitje i sofen og stirre ut i lufta. Eg fekk vere med folk eg ville vere med, men ikkje nok og ikkje alle, eg fekk fiske krabbe, men ikkje nok, eg fekk reise til Bjerkreim, og fekk så aldeles nok av heile laksefisket at eg ikkje orka meir, og avslutta sesongen i midten av juli. 

Så kom hausten. Folk likar hausten. Eg likar ting som skjer om hausten. Hyttetur til Suldal, Reeves-plommer, Viking vinn serien. Men sjølve konseptet haust er noko drit. Alt døyr. Eg har truleg vore inne på dette før. Jada jada, ting må døy for at me skal få oppleve livsmirakelet om våren og jada, me vil jo ha eple og plommer og då må ting døy, men det er noko grunnleggande trist over dette med haust. Fine fargar, seier du? Det er fordi LAUVET DØYR!! Håpet om at Viking vinn serien kjem truleg til å døy det også. Om me er heldige allereie til helga. 

Så det er 20. september i dag. Siste dagen med laksefiske i Bjerkreim. Eg var ikkje i nærleiken av å reise ned for å prøve meg. Det var eg for 14 år sidan. Det var ein søndag. Eg reiste heim til Finnøy, for eg skulle på jobb i Ryfylke Livsgnist dagen etterpå. Då eg vakna, hadde bror min oppdatert Facebook med eit punktum. Mange kjenner historia derfrå. Det er ei historie som har gått så godt at det nesten går over i det absurde av og til. 20. september var den siste dagen han hadde tenkt å leva.

Dagen etter, 21. september, som denne dagen no har bikka over til, er ein dag som kunne vore dagen då familien Vignes gjekk til grunne. Det kunne vore dagen då me mista alt, og det kunne vore dagen i året me frykta meir enn noko anna. Ein dag me ikkje ville at skulle eksistere. Han skulle slettast frå kalenderen og aldri meir vere. Ein slik dag. Men så vart det ikkje det. Ikkje for oss. 

Det hender, av og til, at eg vert sitjande og tenkje. Somme tider gode tankar, somme tider tunge. I dag har det vore overvekt av dei gode. Då eg vart minna på kva dato det var i dag, sende eg melding til bror min og gratulerte han med dagen.

Ja, eg kan ha ein noko forstyrrande form for humor av og til. Men det ER jo verkeleg noko å gratulere med, då.

Han forsto ikkje kva eg sikta til. Han hadde gløymt kva datoar det er me er inne i no. Det er jo ein veldig fin ting, eigentleg. Han har nok å tenkje på med Agnes og jobb og kone og alt, og kan ikkje gå rundt og gruble over at han ikkje ville meir for 14 år sidan. Det er jo slikt han har meg til. Eg kan jo ikkje drive og gløyme ting. Det er kort og godt ikkje min stil.

Det er mange som har sagt til meg at eg burde skrive bok. Det er jo ein fin ting å seie, men for å skrive ei bok, må ein ha noko å skrive om. Eg trur ikkje eg er så god på krim. Det er jo det som gjer ein rik, men ein bør vere flink til slikt. Veldig sjeldan klarer eg å avsløre kven som gjorde kva og kvifor når eg les krim. Så det blir det ikkje. Eg er heller ingen racer på noveller trur eg. Ikkje det at eg har prøvd så mykje. Eg har framleis dårleg samvit fordi eg ikkje var 100% ærleg om inspirasjonen til ei novelle eg skreiv på skulen ein gong. Og romanar er så kompliserte og eg trur ikkje eg hadde klart å halde tråden gjennom 500 sider. 

Men kva med ei bok om menneska eg har møtt som har opplevd vonde ting? Ikkje skrive så mykje om det som skjedde, men om det som har skjedd etterpå. Korleis livet har vore. Korleis ein har klart å fortsetja å gå. Det kunne kanskje vore noko. Eg kjenner mange som har opplevd fæle ting, men som likevel klarer seg godt gjennom livet. Kanskje det kunne vore ein veg å utforska. Så mange av dei har mykje godt å seie om livet og kva det vil seia å komma seg gjennom ting. Eg kunne hatt lyst til å fortelje historiene deira. Det ville blitt ei vill reise om vegen vidare etter både brå død, samlivsbrot og depresjonar. Det kunne blitt heilt nydeleg. Berre i min eigen familie og nære omgangskrins har eg truleg nok materiale til to eller tre bind. Om det vert noko av, er ei anna sak. Det er jo mykje styr. Eg likar ikkje styr. 

Eg har gløymt kva som var poenget mitt her. 

Jau. 20. september. 21. september Dagar. Datoar.

Eg kjenner folk som har Datoar. Datoar dei byrjar å grue seg til lenge før dei er der. Datoar som for alle andre er heilt vanlege datoar. Eg vert litt galen av å tenkja på kor nær eg og resten av familien var å få vår eigen Dato. Eg vert litt galen av å tenkje på folka som då ikkje ville vore i livet mitt. Og eg vert litt galen av å tenkje på dei gode venene mine som har sine eigne Datoar. Kor lite som skil meg og dei, og likevel er det ein avgrunn. 

Eg skreiv at familien min var nær ved å gå til grunne. Det var slik eg opplevde det. Men bror min overlevde. Det var det me hadde å klamra oss til. Han var der. Han var i live. Og eg kunne ikkje forstå korleis me me hadde klart oss utan. Men andre har jo klart det. Dei går og går. Og klarar seg. Dei har ting å tenkje på og bære med seg som me andre berre anar konturane av. Men dei går. Og dei går godt.

Sanninga er at familien Vignes nok ikkje hadde gått til grunne. Me hadde funne ein veg, me og. Men det hadde vore ein annan enn den me går på i dag. Og eg likar den vegen me går på veldig godt.

Å sjå andre gå på sine vegar, som dei ikkje har gjort noko for å havne på, kan gjere vondt. Men det er og fint. For dei er så grevleg flinke til å gå.

Når liva kolliderer

I går skjedde endeleg noko eg har venta på lenge at skulle skje. Marte og Kjell Morten møtte kvarandre. Møtet vart noko kleint og pinleg, nett slik me likar det. Kvifor vart det kleint og pingleg? Og kvifor tykte eg det var svært kjekt? Eg skal prøve å forklare. Det kjem sjølvsagt til å ta tid. Ein heil del tid. Og kven kan me takka? Mor til Marte. Ho har nemleg etterlyst fleire blogginnlegg. Så her, kjære firmenning, skal du få det du ikkje visste du ville ha. Soga om Marte-gate.

No skal ikkje dette bli slik som ei av dei grusomme scrolle-sakene me finn hjå avisene for tida, der dei seier «men mer om dette senere» (desse sakene er alltid på bokmål). Det er flaten meg det verste eg veit. Eg vil vita ALT HER OG NO! Men dette er ei anna sak for ein annan dag. Dette her som eg skal fortelje om tek altså ein del tid. Det handlar nemleg om det flauaste som har skjedd meg som lærar på Lundeneset.

Mange, for mange, har høyrt historia før. Nokre har kanskje ikkje. Og sidan det er sommar og tid for melankoli og ettertanke, passar det å skrive om dette no, medan eg driv og røyker ein svineknoke frå Bacon-Tore sine ullgriser. Eg hadde eigentleg tenkt å kaldrøyke han, men no blir han varmrøykt. Også det er ei anna sak for ein annan dag.

Arbeidstittelen for dette innlegget er Når Verder Kolliderer.

Eg har blitt ein slags ekspert på dette med å få ulike verder til å kollidere. Og då snakkar me i all hovudsak om Finnøy-verd og Lundeneset-verd. Eg treng begge for å fungere på ein grei måte, og eg fann tidleg ut at dei måtte bli integrerte i kvarandre dersom det heile skulle vera berekraftig. Dette har gitt ein del interessante resultat.

Til dømes er sikkert godt over halvparten av omgangskinsen min Lundenes-folk. Lundikkar. Det er folk eg har jobba med, folk eg jobbar med, folk som har gått på skulen, til og med folk som GÅR på skulen kan eg finne på å tilbringe tid saman med om sommaren. Å få besøk frå lundikkar til Finnøy er strålande opplegg. Lage noko god mat, stikke ein tur til Nordre Vignes, gå på besøk i drivhus og oppfordre folk til å stjele tomater, utan at alle involverte veit at eg har avtala det med eigarane på førehand. Sjå sola gå ned over Kårstø med folk eg har hatt det så veldig kjekt med på Lundeneset. Folk som stikk innom på veg heim frå hyttetur og som no skal ut i verda og sjå seg rundt, men som blir med og innviar den nye terrassaen som var ferdig i slutten av juni men som ein ikkje fekk brukt før slutten av juli, fordi Været.

Kanskje kjem nokre finnøybuar eller slektningar innom. Kanskje møter me nokon på Nordre Vignes. Det er altså så ekstremt triveleg med slike møter.

Mange tykkjer det er sjølve definisjonen på klein stemning når folk ein kjenner frå ulike stader møter kvarandre. Eg er skrudd heilt annleis saman på det området. Eg elskar det. Og i går såg eg eit høve til å la Kjell Morten og Marte møte kvarandre.

Marte og eg er altså slektningar. Mor hennar er firmenningen min. Det vil seie at Marte sine tipp-tipp-oldeforeldre er mine tipp-oldeforeldre. Eg hugsar me brukte ein heil engelsktime på Lundeneset til å skrive opp slekts-treet på tavla ein gong, så dette her er eg temmeleg sikker på. Altså over 50% sikker. Er det ikkje det som er temmeleg? Eg vil seie me hadde eit greitt og lite komplisert forhold medan ho var på Lundeneset. Eg var til og med kontaktlæraren hennar nokre månadar etter at han ho hadde ikkje orka meir og sa opp jobben (temmeleg sann soge).

Alarm. Det er alarm.

No gjekk eg for å sjekke korleis det gjekk med svineknoken. Det var på nokre måtar godt eg gjorde det, men samstundes hadde det vore heilt greitt om eg hadde lete det vere. Hadde eg veinta eit minutt eller to, hadde det nemleg ikkje vore nokon svineknoke å sjekke lenger. Då hadde han vore brunnen opp, og det hadde ikkje vore vits i freiste å redde dei sørgelege restane av det som ein gong var ein noko brolten og hissig ull-gris som rasa rundt på Radøy, og venta på at Tore skulle stikke til byen, slik at han kunne gå amok i naboen sin hage.

Eg veit ikkje kor godt folk kjenner til dette med varmrøyking, men det fungerer nesten som ein grill med ekstra røyk. Nei. Det  ER ein grill med ekstra røyk. Det er ganske enkelt. Du tek til dømes ein grill, fyrer opp, og legg noko med flis nedi. Det kan vera ein metallboks eller kva som helst. Men flisa bør ikkje ta fyr, ho skal berre ulma. Slik blir det du varmrøyker utsett for både varme og røyk, og blir så ferdig tillaga utan at du treng å gjere så mykje meir.

Problemet for denne svineknoken var at eg hadde gløymt ein viktig ting: Ein må flaten ikkje ha det FOR varmt, for svineknokar er feite greier, og dei tek fyr. Så heile knoken var eit flammehav då eg gjekk ut for å sjekke. Eg har no skrapa av det verste, og heve driten på kok. Så får me sjå korleis det går. Eg har sjølvsagt skrøyta meg opp på Nordre Vignes at eg stiller med svineknoke på søndag dersom nokon lagar komler. Tenk om eg berre hadde venta eit par minutt, så hadde eg sluppe denne seigpininga, og kunne berre servert Tore ei kvit løgn om at kjøtet vart 100% nydeleg og at eg ville ha alle knokane hans.

Bacon-Tore er vel kanskje eit av dei beste eksempla på at integrasjon av vener ein har frå ulike stader i livet kan bere gode frukter. Noko av det første eg gjorde som lærar på Lundeneset, var å ha med Tore i ein religionstime, der han utkledd i munkekostyme spela Martin Luther med ei slik innleving at alle som var der var overtydde om at han i det minste måtte vere godt røynd amatørskodespelar. Tore gjekk sjølv i tredjeklasse på vidaregåande den gongen. Tore var også med ein annan kompis for å vera «ekspert» i høgdehopp i ein gymtime. Diverre fekk han «strekk» i tilløpet, og låg og vrei seg i smerte på golvet. Det var rundt denne tida Tore starta eit slags blogg-kollektiv. Me er ikkje mange som framleis held det gåande.

Tore kjenner også Kjell Morten. Kjell Morten speler jo ei av hovudrollene i denne forteljinga som eg haltså held på med her. Utan Kjell Morten hadde ikkje det som skjedde, skjedd. Det var på ein måte han som starta det heile. Han sende meg nemleg ei melding ein morgon og spurde om kvar han burde byrje dersom han ville starte opp med å høyre på Tom Waits. Han visste at eg kunne høyre på Waits frå tid til anna, og no ville han også.

Samstundes skjedde andre ting på Lundeneset. På 500-serien, til dømes. Der budde det russejenter dette året. Ei av dei var Marte. Marte var eit oppegåande menneske med klar økonomisk sans. Ho dreiv difor på med import av brus frå Sverige. Det var nemleg slik at ein kunne kjøpe ganske mykje brus frå utlandet utan å betale ein milliard i toll og avgifter før i tida. Og no hadde Marte bestilt brus. Ho hadde bestilt brus ikkje berre til seg sjølv, men også til meg. Eg hadde nettopp fått meg eige kontor, og hadde investert i eit lite kjøleskåp. Dette måtte jo fyllast opp.

Medan eg skriv dette, går det jo opp for meg at det truleg var dette som sette heile diabetes 2-lasset i rørsle.

I helsikket.

Marte. Marte og den elendige svenskebrusen hennar.

Jaja.

Marte skreiv no uansett ei melding til meg og sa at brusen var komen. På same tid som Kjell Morten skreiv til meg og lurte på Tom Waits-tips. Og det var her den aldeles store skandalen skjedde.

Dette med relasjonar til elevar kan av og til vere ganske vanskeleg når du er lærar på ein internatskule. Kvart år før me startar skuleåret går me gjennom reglementet for skulen. Der blir det sagt i klare ord at me på ingen måte må finne på å innleie amorøse forhold til elevane på skulen. I motsetnad til nokre av (dei tidlegare) kollegaane mine (dei som veit, veit), har eg klart å unngå å gifte meg med ein elev.

Men ein treng ikkje innleie amorøse forhold til folk for at ein skal bli for glad i nokon. Eg veit ikkje om det går an å bli FOR glad i folk heller, men det går heilt klart an å bli for lite glad i andre. Eg trur ikkje eg slit med akkurat det.

Det er ikkje uvanleg at eg går inn i ein sommardepresjon når skuleåret er slutt. Det er så mykje som skal fordøyast og gåast gjennom. Kjensla av at alt er tomt og meiningslaust kan vere sterk. Etter at eg kom heim frå Egersund visefestival og var ferdig med terrasse-prosjektet, og det byrja å regne, seig det innover meg for alvor at skuleåret var over, og at veldig mange av dei kjekke folka som var så viktige for meg i fjor ikkje kom til å vere der i august. Dei neste vekene skulle det ikkje så mykje til før eg kjende meiningsløysa komme sigande. Eg fann heldigvis på mange gilde ting med kjekke folk, og sørga for å ikkje liggje på sofaen i fosterstilling og grine meir enn ein halvtime om dagen.

Vendepunktet ut av denne litt patetiske sommardepresjonen viste seg å vere enkel: Eg ringde ein ven. Me snakka om livet i to timar, og eg fekk svar på alle dei eksistensielle spørsmåla mine. Om denne venen hadde gått på Lundeneset? Sjølvsagt.

Ein kan kanskje samanlikna det å vere lærar med å vere sjonglør. Særleg mot slutten av skuleåret. Alle karakterane skal setjast, ein får kanskje mange eksamensrelaterte oppdrag (eg hadde fem), ein har kontaktelevar som skal losast gjennom skulen og mosast i backgammon.  Ein har ti ting i lufta, og ein held det gåande og tykkjer ting går strålande og flyten er god, men så plutseleg er alle ballane vekke. Og ein tapte den siste backgammon-kampen. Kva skal ein gjere då, liksom?

Det MÅ nesten bli litt forsterstilling.

Og eg har vore i fosterstilling før.

Til dømes ein gong Kjell Morten sende meg melding og spurte om eg kunne gi han nokre tips til Tom Waits-songar, samstundes som at Marte sende meg melding og sa at no kunne eg komme og hente brusen på 500-serien.

Eg svara Kjell Morten med ein av dei mest kjende Waits-sviskene. I Hope That I Don’t Fall In Love With You. Eg tenkte på kva den neste skulle bli. Eg fann den neste. Eg gjekk inn og skulle sende den til han. Men noko rart hadde skjedd. I Hope That I Don’t Fall In Love With You var ikkje i meldingstråden. Eg sende jo den, gjorde eg ikkje? Ei uro kom over meg. Noko eg ikkje visste kva var. Før eg så, med eitt, visste kva det var.

Eg hadde sendt han til Marte.

Eg hadde sendt han til Marte.

Eg hadde sendt han til Marte.

Eg hadde sendt han til Marte, og livet mitt slik eg kjende det, var slutt. Det kom til å bli samtalar med rektor og hovudstyret og journalistar frå Dagen og Vårt Land som ringde for å høyre kva eg, pervo-læraren hadde å seie til mitt forsvar.

Når ein kjem oppi vanskelege situasjonar, har ein som regel ulike val. Nokre av dei er gode, andre dårlege. Og så har me dei som berre er desperate.  Av og til kan dei kombinerast. Eg valde to strategiar eg ser på som a) desperat og b) god: Skriking i fosterstilling i eit halvt minutt. Så inderleg forsøk på å forklare kva som hadde skjedd.

Den skal Marte ha: Ho var ein god lyttar. Av ein eller annan grunn, som eg ikkje heilt forstår, trudde ho på historia mi om Kjell Morten og Tom Waits. Det er jo ikkje noko ein kan rekne med. At folk trur på det som er sant.

Det var ikkje anna å gjere enn å gå ned på 500-serien og hente brusen og snakke med Marte. Då eg kom ned, sat alle jentene på internatet på rommet hennar og høyrde på Tom Waits. Eg forstod at dette muligens kom til å gå gå greitt. Dersom ein med «går greitt» meiner at ein må leve med at historia vart fortald til absolutt alle folk Marte kjenner, inkludert foreldra hennar, som har den same morbide (særleg mora) gleda over kor katastrofalt eg dreit meg ut, så HAR det jo gått greitt. På same måten som folk seier at «det går fint» når ein lett kan sjå det i augene deira at det slett ikkje går fint. Men ein har SAGT at det går fint. Så då går det jo fint.

Og i går sørga eg for at Kjell Morten og Marte møtte kvarandre. Marte var på vitjing saman med typen og nokre andre lundikkar (orsak at eg reduserer dykk til typar og lundikkar, men dei som veit, veit kven de er), og eg tenkte at no, no skal me sjå om det er mogeleg at eg kan gjere henne litt flau, og ikkje berre ho meg. Då me gjekk forbi huset til Kjell Morten vinka eg han ut, og introduserte dei for kvarandre. Det var nydeleg. Det var full verdskollisjon, og eg var så nøgd som eg kunne bli.

Det har blitt litt verdskollisjonar i sommar. Lundikkar har vore på Finnøy, eg har vore på tur med lundikkar OG finnøybuar saman. Av og til er det vanskeleg å seie kvar lundikkane sluttar og finnøybuane byrjar. Eg er glad eg har alle desse folka i livet mitt, og vonar dei er glade for å ha meg.

Til og med Marte.