Mobildød

Mobil 1. Motorola. Kjøpt i 2000. Slutta ikkje å fungera, men var bedriten på alle måtar.

Mobil 2. Nokia. Heilt ok telefon, hugsar ikkje kva tid eg kjøpte den. Ikkje lenge etter at eg kjøpte den første, iallefall. Jau. Eg kjøpte den brukt av ei dame på Forus. Slik var det.

Mobil 3. Kjøpt på QXL. Den virka ikkje, og var operatørlåst. Då eg prøvde å koma i kontakt med selgarsvinet, viste det seg at vedkomande hadde oppgitt fiktive kontaktdetaljar. Eg gadd ikkje stressa for å få hundrelappane tilbake, men bestemte meg for å ikkje bruka QXL igjen, nokon gong.

Mobil 4. Liten, blå og hendig Nokia. Slutta å bruka den då eg fekk ny av mor og far. Mor overtok den. Nå er den ikkje til å lita på lenger, men kan brukast i ytterste nødstilfelle.

Mobil 5. Skifta så til Sony Ericsson. God mobil. Hadde han i fleire år. Så slutta den å fungera, og eg måtte ha ny. Trur dette er den eg har hatt lengst.

Mobil 6. For første gong brukte eg over tusen kroner på ny mobil. Ein Sony Ericssson med godt kamera og robust utforming. Ikkje robust nok, skulle det visa seg. På holmetur i sommar låg den i lomma på buksa mi då eg skulle skifta til shorts. Eg kom til å trakka på buksa, med full tyngde, noko mobilen ikkje overlevde. Skjermen fungerte ikkje, og eg reiste heim frå holmane sur.

Mobil 7. Eg kjøpte nesten lik den gamle, berre ein litt nyare modell. Sjølv om folk eg kjenner som hadde lik, sa den ikkje var noko særleg. Eg ville eigentleg ikkje ha han heller, men det var den einaste dei hadde på heile Haugalandet som ikkje var operatørlåst til anna enn Telenor. Og eg har Netcom og ser ingen grunn til å skifta.  Etter nokre veker mista eg mobilen i do. Det såg ille ut, men han kom til hektene att. Einaste ulempa var at mobilen etter doturen brukar mykje meir batteri enn ein vanleg mobil. Eg går som regel tom i sekstida. Plagsomt. Vel. Ikkje no lenger. For i dag, på veg inn i bilen, hendte det noko. Mobilen datt ut av genseren min og ned i singelen utføre huset mitt. Det stormar og bles i dag, så denne vesle hendinga fekk eg ikkje med meg. Eg la ikkje merke til at eg ikkje hadde mobilen før eg var byrja å kjøra, og rekna med eg hadde gløymt han heime. Dette viste seg å ikkje stemma. Mobilen låg i singelen.

Det interessante er at mobilar som eg har trakka på, og mobilar eg har køyrt over med ein Mitsubishi, ser akkurat like øydelagde ut, og oppfører seg på nøyaktig same måte.

Dersom nokon treng å kome i kontakt med meg, send mail.

I dag har eg

Vore trøtt
Sett Dalziel og Pascoe heilt åleine
Hatt besøk av Lars, Leif Jakob, Oddvar
Støvsugd nesten heile huset
Vore på Prix Steinnesvåg
Kvilt middag på sofaen og høyrt Her og nå
Ete middag med mor, far, mormor, Oddvar
Vore innom Leffy og Ingvild og teke ein kopp kaffi og sett på den nye kunsten deira.
Vore i møte med Norsk Plan og Hesbynett for å laga ny Ryfylke.no
Slept meg ut i bilen for å kome meg på jobb
Vantru innsett at klokka var nesten halv åtte
Vore i fengsel, og sluppe ut ei veke før tida.

Kjære Sverige

Eg finn det nødvendig å skriva dette brevet til deg etter helga som har vore. Eg var veldig spent på korleis det skulle gå, eg har aldri vore toastmaster for svenskar før. Og det var ikkje måte på heller, med svenskar som skulle komme i dette bryllupet. Eg var sterkt nervøs. Men den skal du ha, Sverige. Svenskane er hyggelege folk. Det var slik ein velvilje og god stemning at eg allereie har prøvd å få fleire oppdrag der borte. Fantastisk bryllup med vakre mennesker og dyktig medtoastmaster Daniel.

Uddevalla er og ein hyggeleg by. Ei sjarmerande gågate med det ein nordmann treng av butikkar for å finna ut at Sverige er billigare enn Norge. Men slapp av, Terje. Eg kjøpte ikkje kjøt frå EU.

Det einaste eg har å utsetja på helga, er dette med nødvendigheten av å ha fotoboksar ståande heilt nederst i bakkar som ein kan nytta til å smetta forbi semitrailarar i. Er det verkeleg nødvendig å plassera desse boksane slik at ein, etter å ha ha kome seg forbi traileren som har laga kø dei siste ti minutta, blir knipsa i same augneblink ein endeleg er over i sitt eige felt att? Eg tykkjer det er på grensa til rein vondskap. Og eg skal ikkje nekta for at det har vore årsaka til ein del irritasjon dei siste dagane.

Eg har freista finna ut korleis det ligg an med fartsbøter i Sverige. Sjølvsagt har dei nett heva satsane. Trøysta får vera at ein har ein viss mulighet til å sleppa unna, dersom været er så dårleg at bileta blir utydelige. På den andre sida har eg unekteleg kjørt for fort, og både bror min og far min vil meina at det var på høg tid at eg fekk svi for den toskaskapen det er å bryta fartsgrensa.

Så får me sjå då, om lensmannen ringer meg og seier dei har fått brev frå deg, Sverige. Med bilde av ein noko forfjamsa bloggar. I hundre. I nittisona.

Snakkes.

– K

Aktiviteter

Sist veke var det plutseleg fint vær. Ein dag etter middag fekk eg det for meg at eg ville gå tur. Til Ølensvåg. Eg har aldri gått tur til Ølensvåg før. Det er tre kilometer dit, noko som er ganske langt for ein finnøybu. Seks kilometer att og fram, det er nesten til Judaberg frå Vignes. Ein går ikkje slike strekningar. Ein brukar motoriserte ting.

Men onsdag i førre veke bar det avgarde. Med på turen var Jon Magne og Solfrid, to ungdomar eg tek meg av for tida. Dei er miljøarbeidarar på Lundeneset, og har gått frå å vera slaskete elevar til å bli betrudde medarbeidarar.

dsc02238
Turen har starta. Me fann eit eple på vegen, og bestemte oss for å sparke det framføre oss for å sjå kor lenge det kom til å vara. Det varte overraskande lita tid, det smuldra inn til denne vesle biten etter få hundre meter.

dsc02239
Vel framme på Statoil. Trass i at dei ser glade og nøgde ut her, var Jon Magne på dette tidspunktet på utkikk etter Lundenesfolk han kunne haika med heim att.

dsc02240
Glad og nøgd bloggar. Men me smiler ikkje på bilete. Det får vera grenser.

dsc02241
Kakao på Statoil. Takk til Mari for fotografering.

dsc02242
Drikking av kakao på benkene ved brygga. På dette tidspunktet gjekk to ting opp for oss: At me hadde det svært hyggelig. Og at me ikkje kom til å få meir gjort denne kvelden på grunn av dryg tur.

dsc02243
Ein stor augneblink for meg og Jon Makne. Me er ikkje kakemenn, nokon av oss.

dsc02244
Tilbake på Neset. Tidsbruk: Nær tre timar. Effekt: God teambuilding. Gjentakelsesfare: Ekstremt stor.

Det er…

…..deprimerende mange som gifter seg for tida.
– Erik Lunde.

Word.

dsc01917
Torben og Ingrid

dsc02158
Nils Atle. Og Mari. Men ho er ikkje på bildet. Beklagar, Mari.

dsc02236
Eivind og Ellen Maria.

dsc02256
Og nå i helga: Axel och Yngvild.

På veg til skulen

Dei står der ennå. Små, samankropne kroppar som stør seg på kvarandre eller eit skur. Dei ventar.

Eg og har venta slik. Eg måtte først gå eller sykla til svingen. Langt til svingen. Nesten ein kilometer. I allslags vær. Av og til vart eg kjørt. Men då måtte det vera gale. Eg hugsar utruleg lite av denne gåinga og syklinga. Det må bety at det gjekk ganske fort og smertefritt. Utanom dei gongene eg kom for seint. Då måtte bussen venta, heldigvis visste dei at eg kom.

Eg lurer på om dei som står og ventar no har det slik som me hadde det. Om dei må kjempa seg oppover i busshierarkiet. Om dei må passa seg for dei tøffe i baksetet. Dei tøffe, som no anten syslar med sau og ku, mekkar på bilar, har flytta av øya. Og som no liksom skal vera heilt vanlege folk. Om dei må setja seg ned, helst med nokon andre, så dei slepp å bli sitjande åleine. Eg lurer på om dei har det bra, der dei står og ventar. Eller om dei gruar seg for det som kjem.

Gunnar køyrer ennå. Eli og Frank er borte. Sårt.

Slike tankar kjem når ein køyrer innover til ferja ein tidleg tysdagsmorgon. Då sig det på. Det som og sjølvsagt er plagsomt, er at det no er ungane til dei eg tok bussen med som står der. Og ventar.

Mor sitt julebrev

Eg tenkte eg skulle gjera mor mi ei stor teneste. Kvart år stressar ho med å sende rundt julebrev, og nokre år får ho ikkje tid. Det resulterer i dårleg samvit, stress, og kva veit eg – tap av vener? Ho får uansett ein haug med julebrev sjølv. For å avhjelpa situasjonen skal eg no skriva mor sitt julebrev. Kanskje litt tidleg – me er trass alt berre i oktober – men då får eg jo i tillegg høve til å komma med eit par profetiar om kva som skjer i familien vår dei neste to månadane.

Ok. Lat oss byrja.

Kjære alle saman.

Her kjem julebrevet frå familien Vignes. I fjor vart det visst ikkje til at eg sette meg ned for å skriva – eg skal ikkje prøva å koma med andre orsakingar enn at det plutseleg var for seint. Dagane mine går med arbeid, husarbeid, tomatsyltetøy og gongkaker. I tillegg er eg framleis engasjert i menighetsarbeid, noko som jo og gjer at eg har nok å fylla tida mi med.

Året som ligg bak oss har vore eit ganske roleg år i familien. Ingen har flytta, ingen har gifta seg, ingen har funne på store sprell. Eg jobbar framleis på Finnøy sjukeheim, og trivst der. Sjølvsagt skulle me gjerne hatt fleire å fordela jobben på. Det er ikkje alltid like lett å fylla opp vaktlistene, noko som er ei av mine arbeidsoppgåver. Slik er situasjonen i kommune-Norge. Ein får ikkje alltid dei ressursane til rådighet som ein gjerne skulle hatt.

Terje putlar på med sitt, sauer og kyr opptek store deler av tida hans. Etter å ha vore fast på old boys-fotball dei siste åra, har han no slutta av med dette på grunn av eit kranglevorent kne. Han har vore hjå doktoren, og det er god von om å sleppa amputasjon.

Det er snart to år sidan Dorrit gifta seg med Even, og dei bur framleis på Tasta i Stavanger. Det er alltid triveleg å stikka innom dei når eg er på bytur. Dorrit har endeleg megt seg til å ta sertifikatat, og når Finnfast står ferdig om eit snaut år, kan ho setja seg i bilen og vera heime på ein halvtime. Det blir triveleg.

Oddvar bur framleis i Oslo, der han arbeider i Vårt Land. Sambuar Lise har teke seg eit studieopphald i Frankrike, og me hadde ei triveleg veke saman med dei der i oktober, sjølv om dei sneik seg vekk heile vegen. Me trur dei var ute og drakk ein del vin, men me har ingen klare beviser for dette . Godt humør var dei i, uansett. Terje likte Frankrike svært godt, og vurerer nå å selgja garden og kjøpa seg ein liten bungalow i sør i landet og leva på rentene.

"Odelsguten" Kåre er vel den me ser mest til av ungane, sjølv om me tykkjer han er mykje ute og rek på alskens. Han jobbar på Lundeneset som lærar i 60%, resten av tida si brukar han i Ryfylke Livsgnist. Me har ikkje heilt fått med oss kva han driv på med i Ryfylke Livsgnist, men me trur han får lønn iallefall. Det er jo det viktigaste. Når han er på øya, kjem han ofte heim og et middag med meg og Terje.

Som sagt har året vore roleg og fredeleg, me har vore ein tur i Frankrike, ellers er det vanskeleg å få Terje med på så mange sprell. Eg var i Bergen ei veke juli, men der fekk eg han ikkje med.

Jula blir feira med Dorrit, Even, meg, Terje og mor. Oddvar feirar med LIse sin familie i Stavanger, medan Kåre skal jobba på eit suppekjøken i Stavanger på julaftan. Eg skal jobba på julekvelden, så det blir nok Dorrit som må laga pinnekjøt i år. Det går sikkert bra.

Eg vil ynskje dykk alle ei god jul, og eit så godt nyttår som mogeleg.

– Marit

Ok. Værsågod, mamma. Her er det berre til å markera, kopiera og lima inn.

Kvinnfolk

I dag er eg tilsyn. Eg byrja med å hissa på meg halve skulen fordi eg ikkje åpna matsalen før klokka tre til middag. Det enda med at elevane storma inn i matsalen og nærast brukte meg som dørmatte.

Så drakk eg kaffi.

Så gjekk eg forbi daglegstova. Der inne sat ein gjeng og såg på fjernsynet utan å ha antenna på. Skjermen var full av snø. I min godhet gjekk eg inn og foreslo eit slag maxiyatzy.

Her er det som skjedde.

Sjokk nummer ein for dei var at eg kom dragande med maxiyatzy. Hæ? MAXIyatzy? DET e jo dødskjedeligt. I all verden. Så ville dei ikkje bruka bongane. Kva er det som feilar folk? Når eg så insiterte på at det ikkje fins noko som heiter tvungen i Maxiyatzy,var det slutt. Dei nekta å spela fritt. Det går ikkje an. Folk er galne. Som om ikkje dette er nok, nekta dei å bøya seg då eg kjørte Kjetil Berge-trikset med å nekta å vera med dersom dei ikkje ville spela etter mine reglar. Eg trakk meg unna, om enn ikkje stille. Kva anna kan ein eigentleg venta seg når ein skal spela med to damer frå Rennesøy?

No sit dei her og spelar. Men dei kom ikkje lenger enn til runde nummer to før det vart meir sjau. For ho eine insisterte på at det er lov med fem kast når ein kjem til yatzy. Så no sit dei her. Og les reglar. I staden for å la meg bestemma.

Verda er sjuk.

Undring over utsagn

Tre dagar i veka er eg lærar. Eg jobbar på ein skule, eg treff folk som er fødde på nittitalet og som ser dumt på meg når eg snakkar om Gro Harlem Brundtland. Eg seier utruleg mykje som ikkje bør seiast. Eg går eigentleg og ventar på å bli kalla inn i eit rom der heile skulestyret sit og seier at no, Vignes, no har du trakka over streken. Ironi og sarkasme høyrer ikkje heime i skulen, du lyt vera grei og reisa heim til den øya me diverre henta deg frå for seks år sidan.
 
Det har ikkje skjedd ennå.

Eg er skrekkeleg glad i lærarjobben min. Eg er skrekkeleg glad i lundenesingane. Det er eit privilegium å få vera med desse folka. Dei gir meg stor glede og inspirasjon. Og min måte å visa kjærleik på, er som kjent å vera syrleg, barnsleg, lite imøtekomande samt storkjefta.

Somme tider seier eg ting som eg ikkje tenkjer meir over, men i dag kom eg med eit utsegn som har fått meg til å tenkja. På meg sjølv og mi eiga tid på vidaregåande.

Ei av jentene blei småplaga – godmodig sjølvsagt – av ein av medelevane sine. Eg sa at ho måtte berre slappa av. Etter vidaregåande mista ho kontakten med alle dei ho gjekk i klasse med uansett, og dei fekk ingen betydning i livet hennar. Sa eg. Og meinte det sjølvsagt ikkje. For slik er det ikkje for dei som går på internatskule. Dei heng saman, dei. Dei blir vener for livet. Ser det ut for.

Det blei ikkje eg. Det eg sa, stemte for meg. Det var meg sjølv eg snakka om. Eg har ingen vener frå russeklassen min på vidaregåande. Ingen eg omgår og som eg besøker i helgene. Mange har eg gløymt navnet på.

Eg hugsar nokre. Ronny traff eg i fjor på eit hjartestartarkurs. Eg var litt med Odd Einar. Har ikkje peiling på kva som skjedde med han. Me hadde Raymond, me hadde Geir, me hadde Ole eit eller anna. Han hadde skinnjakke og var visstnok kul. Me hadde Espen som var saman, om ikkje sambuar, med Anita. Som var pen. Men altså saman med Espen. Me hadde Stian, som var flink i fotball, me hadde Knut Arthur som var tøff og herja. Trygve var der og ein som heitte. Han krasja på moped, men overlevde. Beate var og pen, men var saman med ein som me tykte var aldeles sjokkerande gamal. Han var yngre enn eg er nå. Mykje yngre, trur eg. Så hadde me ein haug med folk som eg ikkje hugsar navnet på. Eg snakka lite med dei. Ben Pollard – jørpelandsk engelskmann – var eg ein god del med. Og ein frå Fister eller Randøy. Og Vincent. Anne eit eller anna. Herlighet.

Det er så lenge sidan. Det er 1994. Førsteklassingane på Lundeneset hadde ikkje slutta med bleier eingong. Ikkje andreklassingane heller. Og – om eg ikkje tek feil – faktisk ikkje ein heil del av tredjeklassingane. Men dei var i det minste fødde. Blir eg lengre på Lundeneset, byrjar dei snart å ha foreldre på min eigen alder. I teorien kan det allereie ha skjedd. Livet er herleg. Som bror min ville sagt.